Olsen's Lot - a Midnight Choir fan site ! Olsen's Lot - a Midnight Choir fan site ! News and stuff ! All things Midnight Choir ! Guestbook, polls, e-mail and more ! Stuff that doesn't warrant a category of it's own !
. . . . . .
 
Printer Friendly

The Unsung Heroine release.
Click the song titles(all) to recieve streaming real media sample. You'll need a media player capable of Real's Real Media format.



Unsung Heroine release - Front Cover Tracklist
01. Double blank : 6.10
02. Electric rain : 4.19
03. Where love resides : 3.44
04. Snow in Berlin : 6.32
05. Empty streets : 4.13
06. Violence of the world : 4.10
07. She came from West Virginia : 5.27
08. Painting by Matisse : 9.43
09. Unsung Heroine : 8.11
10. Spiritual : 5.08 (Bonus track)


Artists: Paal Flaata, Al DeLoner, Ron Olsen and Paul H. Krüger
Recorded December 1999
Studio Metro, Ljubljana, Slovenia
Produced by Chris Eckman
Engineered by Phill Brown
Cover Design by Union
Photos by Marcel Lelienhof
Songs: 10
Duration: 58.04
2000 S2 Records - distributed by Universal Music



Artwork.






Unsung Heroine Album Reviews
15 reviews
1| 2| 3| 4| 5| 6| 7| 8| 9| 10| 11| 12| 13| 14| 15



1. Terje Eidsvåg - Adresseavisen 07.03.00

Dypere og dypere blått fra Midnight Choir. «Unsung Heroine» er ikke overraskende, men god. Svært god.
Det er stilt mellom sangene på Midnight Choirs fjerde plate. Ingen banebrytende oppdagelse i og for seg, men stillheten er lengre og sterkere her enn på de fleste norske rockalbum. Stillheten bidrar til den opphøyde, vesentlige tonen som preger albumet. Midnight Choir har blitt mer høytidelig, mer ambisiøse for hver plate. Her tar de et steg videre fra «Amsterdam Stranded». «Unsung Heroine» er rock som kunst, med alle farene det innebærer for selvhøytidelig, pretensiøs tåkesang. Dette er plata Morten Harket sannsynligvis drømmer om å lage. Hadde han bare vært like mye til sanger som Paal Flaataa.

Det er fristende å stille seg kynisk, noe reservert utenfor musikken til en nordmann som kaller seg Al DeLoner, skriver sanger med titler som «Violence Of The World» og får en av landets mest begavede sangere til å synge om at «the killing has begun» og at det ikke er noen «bridges left to burn». Det er store ord, stort alvor og store fakter over Midnight Choir. Det eneste som kan bære slike fakter er stor musikk. Det er denne plata full av.

Stringa Strings, Nils Petter Molvær og Chris & Carla (The Walkabouts) bidrar til at Midnight Choir maler med flere pensler enn noen gang. Samtidig er plata forbløffende renskåret. Jakten på atmosfære har ikke gått på bekostning av melodiene, noe som ofte skjer når rockere skal lage kunst. Samtidig som bandet viderefører de store, pianobaserte balladene, framstår de med skarpere gitarrock enn noen gang i Neil Young-ske «Snow In Berlin». Carla Torgersons stemme bidrar også til å gjøre dette til Midnight Choirs mest varierte plate. At den ved første møte låter omtrent som den forrige, er muligens et problem, men egentlig et spørsmål om tid.

Midnight Choirs har en sanger og en melodi- og stemningsbygger som kan måle seg med hvem som helst i sjangeren. Mens det to foregående platene var store sprang videre, er denne en kresen bekreftelse. Første opplag av plata har Josh Hadens «Spiritual» som bonusspor. Selv om den her verken matcher Spain eller Johnny Cash sine versjoner, er det en naturlig og flott avslutning på et av de mest ambisiøse norske rockalbum noen sinne.


#top


2. Geir Rakvaag - Dagsavisen 25.02.00

Harmonisk Choir
Etter to av de mest kritikerroste platene i norsk rockehistorie er Midnight Choir klare med nytt album. ­ Vi velger å se på dette som en trilogi, der vi har tatt et oppgjør og havnet i likevekt, sier gruppa.

Mange har en tendens til å bruke ord som depressivt, melankolsk og trist om våre utgivelser. Jeg synes ikke det passer nå, ikke forrige gang heller, men mindre nå enn noen gang, sier Atle Bystrøm om sangene på «Unsung Heroine». Men dette er ikke akkurat partymusikk heller? ­ Uttrykket vårt er bare sånn, sier sangeren Paal Flaata. Det er et uttrykk som ikke er å ta feil av, lavmælt, nakent og åpent, så nærgående at det må regnes som oppsiktsvekkende at forgjengeren «Amsterdam Stranded» har solgt 25.000 eksemplarer i Norge.

STERKERE RUSTET
­ Egentlig tror jeg disse sangene handler om å satse på det man har, se tingene fra en annen vinkel, og finne verdien i det. Og å se begrensningene i det man er som person. At det er dette en må leve med og satse på. Så blir en blir sterkere rustet til å ta de avgjørelser som må tas i forhold til sitt eget liv, sier Bystrøm. Han legger til at den ene teksten som er trykt på hver av de tre siste platene til sammen forteller en historie som forklarer platenes utvikling ­«Poisoned Veins» fra «Olsen's Lot» («in the ruins of my world»), tittelsangen fra «Amsterdam Stranded» («I found out that I've been wrong for som long now») og kjærlighetserklæringen «Painting By Matisse» fra «Unsung Heroine» («She gives every angle a whole new light»). Gruppa la ikke skjul på at de hadde vært langt nede personlig før utgivelsen av «Amsterdam Stranded».

De mye omtalte religiøse referansene fra forrige plate kommer denne gangen igjen på «Spiritual», en coverlåt av gruppa Spain som bare er med på førsteopplaget av albumet. De spilte denne sangen i tv-programmet «Halleluja» i NRK i fjor, og sier at den siden er blitt hengende igjen, men at resten av plata ikke spesielt religiøs. ­ Men indirekte blir vel innholdet religiøst ved at en har gått gjennom det en har, og havnet der en er, sier Bystrøm. Trilogien er avsluttet, likevekten er opprettet. Og hvor går dere videre fra dette? ­ Det lurer vi på også. Derfor kommer vi til å ta pause neste år. Før vi har funnet ut av dette er det ikke vits i å gjøre noe mer, mener Bystrøm og Flaata.

MER VARIERT
Nå mener de at den nye personlige roen også gir seg musikalske utslag. ­ De nye sangene låter litt friere, ikke så stramt. Det dette er kanskje vår mest lekne plate, fordi vi har sluppet oss mer løs enn før. Det har mye med konsertene etter «Amsterdam Stranded» å gjøre, før det var vi ikke et live-band, sier de, overraskende fra et band som nettopp begynte som live-band, med ukentlige konserter på Gamla i en liten evighet før de ga ut sitt første album i 1994. ­ Jo, men til å begynne med hadde vi ikke følelse for hva vi ville på plate. Så lagde vi «Olsen's Lot», som vi ikke kunne gjennomføre live. «Amsterdam Stranded» var en ny start, som har fortsatt til denne plata. ­ Dere trodde jo ikke at det gikk an å spille sangene fra «Amsterdam Stranded» ute heller? ­ Og der tok vi grundig feil. Det er først nå vi er et komplett band, både på plate og på konserter.

MAHLER OG DYLAN
I likhet med «Amsterdam Stranded» kommer også «Unsung Heroine» ut på vinyl. ­ Med fem låter på den første siden, og tre på den andre. Som «On The Beach» med Neil Young, sier Atle Bystrøm. Og viser fram sin portable platesamling, en liten veske full av klassiske rockeplater, litt ECM-jazz og klassiske klassiske plater. ­ Jeg har fem utgaver av Brahms' første symfoni til sammen. Det blir som å høre fem forskjellige utgaver av «Idiot Wind» med Bob Dylan, sier han. Samtidig med at vi får ei ny plate fra Midnight Choir, er «Amsterdam Stranded» nettopp gitt ut i Storbritannia, der det anerkjente magasinet Mojo skriver at plata er full av «hjerteskjærende melodisk alternativ countryrock», «spøkelsesaktige store ballader for sene kvelder», og at Paal Flaata får Scott Walker til å høres ut som Little Jimmy Osmond ­ det siste riktignok en beskrivelse vi med all respekt for gruppa må ha lov til å stille oss undrende til. Midnight Choir kommer til å turnere flittig i inn- og utland et halvt år etter utgivelsen av plata, blant annet i Tyskland som oppvarmingsgruppe for The Walkabouts. Chris Eckman fra The Walkabouts har produsert hele den omtalte Midnight Choir-trilogien. Gruppa spiller på So What i Oslo 8. mars og på Rockefeller 5. mai.


#top


3. Mode Steinkjer - Dagsavisen 07.03.00

Vakkert og bittert
Midnight Choir nærmest startet den ny-melankolske bølgen i rocke-Norge med platen «Amsterdam Stranded». Nå er det Berlin, Matisse og et skrik om frelse som er de umiddelbare ørefangerne på platen «Unsung Heroine».

Midnight Choir lager fortsatt musikk i det blå leiet. Paal Flaata synger seg rakt inn i sjelen mens musikken males med bred pensel, samtidig som de tar et godt skritt videre fra den noe endimensjonale stemningen som preget forgjengeren. Samarbeidet med produsent Chris Eckman fra The Walkabouts, som startet med bandets andre plate «Olsen's Lot» i 1996, har fått lov til å modne på en måte som taler til begge parters fordel.

Det er ingen tvil om at Eckmans melodramatiske, kunstnerisk seriøse og lett gjenkjennelige fingeravtrykk kommer til syne på hver og en av sangene. Han har også latt bandets personlige stemme komme til sin rett, noe som har hindret gjentagelse og gitt grobunn for variasjon. Bare ett par låter («Electric Rain», «Where Love Resides») oppfattes som kopier av deres egen katalog, men i det store og hele fanges lytteren av nydelige arrangementer, brennmerkede tekstlinjer og toneorienterte solar plexus-momenter som dyrker stillheten like mye som selve anslaget.

Strykere, blåsere, Al DeLoners tangenter og atmosfæriske vokalinnslag fra Eckmans Walkabout-partner Carla Torgerson bidrar til å løfte stemningene opp i en helhet som er dynamisk, vakker og bitterskjønn. «Snow In Berlin» s gitarsaks og episke vokal utgjør en umiddelbar rockeklassiker. «Violence Of The World» er et høydepunkt i bandets countrypregede avdeling, mens «Painting By Matisse» og «Unsung Heroine» er majestetiske og svært ambisiøse verk som også retter seg mot lytterens indre øre, før Paal Flaatas utleverende «Spiritual» etterlater et ekko som svir i sansekanalene.

I det hele tatt er «Unsung Heroine» en plate som krever sin tid og sitt sted, men når alt ligger til rette overgår den «Amsterdam Stranded» med låter som er krevende og storslåtte, men også brutalt vakre og vonde på en og samme tid.


#top


4. DT*BB 2000

Frigjøringen!
Midnight Choir rørte ved noe dypt inni oss når de lagde sitt tredje album, Amsterdam Stranded. Som plateanmelder opplevde jeg det norske språket som blodfattig da inntrykkene skulle ned på papir, men folket som virkelig elsker musikk skjønte hvor vi ville.

Nå setter Midnight Choir et slags punktum med det nye albumet Unsung Heroins. Det markerer slutten på en trilogi som startet med Olsen's Lot. En reise hvor en ung mann på reisen mot voksen finner tilbake til barnet i seg. Det er selvsagt kortversjonen av hva Midnight Choir handler om gjennom denne trilogien, men om du legger Olsen's Lot, Amsterdam Stranded og Unsung Heroine etter hverandre kan du kjenne igjen linjene.

- Det er mer balanse i det nye albumet. Vi er mer utadvendt, forteller låtskriver Al DeLoner til Drammens Tidende.

- For meg var Olsen's Lot det mørkeste albumet, Amsterdam Stranded var erkjennelsen og Unsung Heroine selve kjærligheten. Til livet, tilføyer han stille og lar ordene liksom henge i luften.

- Jeg hadde lyst til å skrive mer typiske sanger denne gang. Det var lite av det på Amsterdam Stranded. Men spennet er også veldig stort. For samtidig som vers, refreng, mellomspill, den klassiske låtskriverformelen, er hentet fram igjen så finner du også her låter vi har tatt enda lenger ut enn vi gjorde på Amsterdam Stranded. Vi har følt oss veldig kreative i det siste, forklarer Al og henter fram en gammel klassisk plate av Miles Davis han har med seg for å utdype hvilken prosess bandet har vært gjennom.

- Sketches Of Spain er et fantastisk album med Miles Davis. Et orkestrert og kammermusikkaktig jazzalbum fra 1960. Jeg hørte mye på denne når vi lagde det nye albumet, og føler at vi har litt av denne ånden. Særlig på tittelkuttet.

Analogt studio
Al DeLoner er veldig involvert i musikken han har skrevet. Albumet står på i bakgrunnen, og titt og ofte hever Al hendene og dirigerer som om han hadde hele Oslo-filharmonien foran seg. Det ligger litt i kunstnernavnet han bruker en del tid i egen tankeverden. Han går sine egne veier når han skriver tekster og lager musikk, men i løpet av de tre siste albumene har han utviklet et sterkt vennskap med Chris Eckman. Amerikaneren som står bak The Walkabouts, og som har fulgt Midnight Choir i studio siden Olsen's Lot.

- Vi var egentlig booket inn i et studio i England, men Talk Talk-produsent Tim Friese-Greene ble aldri ferdig med sitt prosjekt. Chris hadde lenge hatt et studio i Ljubljana i kikkerten. Det er veldig vanskelig å finne et analogt studio som er vedlikeholdt, og Studio Metro viste seg å være det beste studioet vi noen gang har vært i. Og på en måte var det litt skjebnens ironi at det var hit vi skulle. Låten Snow In Berlin ble skrevet under NATOs bombeangrep, og så var vi plutselig der!

Chris Eckman og Al DeLoner oppdaget under en tur til Lisboa før plateinnspillingen at de denne gang visste akkurat hva de ville gjøre. Denne selvsikkerheten hadde hverken Al eller Chris da Amsterdam Stranded ble spilt inn. - Det var ingenting å tape den gangen. Jeg ville lage den platen jeg hadde lyst til å lage. Samme åssen det gikk. En dag jeg og Chris var alene i studioet sa han: "Den platen er farlig. Du kan risikere å få sparken. Fint, svarte jeg. Jeg gleder meg egentlig til å få komme tilbake til skolebenken. Jeg tror han ble imponert over at jeg ville ofre så mye!

En annen farge
Enhver som har vært på en konsert med Midnight Choir har fått anledning til å se og høre hvilken gnistrende gitarist Al DeLoner kan være. Hvorfor hører vi ikke mer til dette på platene, spurte vi.

- Etter masse turnering merker jeg at jeg føler meg helt frigjort på gitar av og til. Det er også mer gitar på det nye albumet, men samtidig, det å ta'n ut på gitar er en slags rockestjerne-greie. Og det er bare ikke meg. Men når jeg først spiller gitar, når jeg virkelig vil det, føler jeg at ingen andre kan gjøre det, svarer han så godt det er mulig å kombinere selvsikkerhet med ydmykhet. Men på det nye albumet er det faktisk også involvert andre gitarister. Det er første gang.

- Jeg ville ha en gitar med en annen farge oppi her. Chris og jeg satt i studio en dag, og Chris ville at jeg skulle spille gitar. Jeg sa nei. Følte rett og slett at jeg ikke hadde noe å si. Robbie McIntosh (Pretenders, Paul McCartney) er en gitarist jeg i mange år holdt som en av de store, så jeg kontaktet han da vi skulle til London for å mikse plata. Han var straks med, og det var veldig befriende ikke å måtte spille alle gitarene selv!

Trenger avstand
Al DeLoner føler at hans evner som låtskriver og Midnight Choirs kvaliteter som band nærmest har nådd det komplette med Unsung Heroine. Det er liksom ikke mer å si etter dette mener han. Det er det selvsagt, men

Skiensbandet, som har vist veien for Madrugada og andre unge rockeband som nå kommer stormende med sin egen originale greie, har ikke peiling på hvor veien bærer etter dette. De trenger å få avstand til det de har gjort.

- De tre siste platene forteller liksom en historie om det å vokse opp og bli mann. En stor visjon, men etter å ha jobbet med dette de fire siste årene følte jeg at jeg måtte sette et punktum. Det føles herlig. Som en frigjøring, smiler Al DeLoner før det mektige pianospillet over flere minutter på tittelkuttet fører både Al og undertegnede langt av sted.

Stillheten må være utgangspunktet når jeg skriver musikk, og enkelte ganger er jeg nesten redd for å slå på tangentene.


#top


5. Paul A. Nordal, Panorama Musikk © mars 2000. 5 on the dice

Innfrir og befester sin posisjon - igjen!
For snart seks år siden dukket debutantene Paal Flaata, Ron Olsen og Atle Bystrøm (alias Al DeLoner) opp med sin selvtitulerte debutplate Midnight Choir. Det lovet bra allerede da, men siden har pilen utelukkende pekt oppover for det innadvendte og fabelaktige bandet Midnight Choir.

Deres to neste plateutgivelser, Olsen's Lot (1996) og Amsterdam Stranded (1998) var begge med på å befeste Midnight Choir som et av landets mest kritikerroste band. Amsterdam Stranded førte også til at gruppen omsider fikk sitt velfortjente gjennombrudd for en bredere masse, til tross for at musikken de leverte var om mulig enda mer innadvendt og alt annet enn kommersiell enn på tidligere utgivelser. Vi snakker om et band med sjel og en usedvanlig sans for følelser og stemninger. For det er det Midnight Choir handler om: følelser. Følelser for musikken og respekt for sine røtter i folk/country-leiren. Vakkert er stikkordet, enten bandet bringer fram en tåre i øyekroken fordi musikken som skapes er så ufattelig følelsesladet eller selv om de snur og får det til å røske i rockefoten. Midnight Choir gjør alt like overbevisende. DeLoners låter treffer like godt - tilsynelatende uansett hva han kommer opp med! Når man i tillegg tar i betraktning Paal Flaatas like usedvanlige stemmeprakt kan det umulig gå galt.

Midnattskorets fjerde album, Unsung Heroine, bryter med sine forgjengere både i stil og innhold, men likevel videreutvikler gruppen en formel som de synes å være alene om her i landet. Med hell har de klart å sette standard for hvordan det tradisjonelle countrybildet skal oppdateres. Strykerensemblet Strinda Strings, som de forøvrig turnerte sammen med før jul, bidrar også på albumet. Men også landets ledende trompetist Nils Petter Molvær samt produsent Chris Eckman og Carla Torgerson (begge fra The Walkabouts) og Martin Ditcham fra Talk Talk bidraralle til å gjøre Unsung Heroine til en glimrende plateutgivelse. Dessuten har Pretenders/Paul McCartney-gitarist Robbie McIntosh samt Pauline Taylor og Rachael Brown som er kjente for sine korinnslag på Faithless' produksjoner også hjulpet til.

Som på de to foregående platene er forståelig nok Chris Eckman atter en gang valgt som produsent. Sannsynligvis fordi kjemien mellom Eckman og Midnight Choir igjen bekreftes som en sjelden og samstemt kombinasjon. Når man så kommer til de ni låtene på Unsung Heroine, finnes det mye å si om hver og en av dem da alle har sin egen lille identitet. De kjappeste av platekjøperne kan forøvrig sikre seg et eksemplar bestående av ti spor, fordi Midnight Choir tolker Josh Haden og Spains episke klassiker fra 1995, Spiritual (sist covret av selveste Johnny Cash) som bonusspor på førsteopplaget. Jeg hadde faktisk nesten ventet på at Midnight Choir skulle gjøre en versjon av denne. Og hvilken overbevisende tolkning det er! Andre spor som utmerker seg er åpningslåten Double Blank, som også overraskende nok er platas første singel. Her brytes det med tradisjoner for Midnight Choir har ikke tenkt å la seg dirigere av radiostasjonenes treminutters grense for hva som skal spilles over eteren. Derfor blir dette neppe den hiten som låten fortjener å bli, men på den annen side har Midnight Choir også tidligere bevist at de kan nå ut til et stort publikum uten at radiostasjonene følger opp sine etiske plikter i forhold til norske utgivelser.

Utover hva som er nevnt beveger ellers bandet seg innom alt fra tåredryppende sarte ballader slik Amsterdam Stranded-plata var preget av (She Came From West Virginia og Unsung Heroine) til mer rocka uttrykk som i Snow In Berlin. Ellers fremfører Flaata en glitrende duett med Carla fra Walkabouts i Empty Streets. Strykerarrangementene er også noe som bør trekkes fram da Strinda Strings flere ganger preger det totale lydbildet i produksjonen og er samtidig en medvirkende årsak til å at låtene gis et nærmest udefinerbart løft. Plata er forøvrig spilt inn i Slovenia, og et aktuelt Balkan-tema som går igjen gjennom hele albumet er all meningsløs smerte som oppleves gjennom vold og andre krigshandlinger.

Vi har ikke rett til å forvente underverker hver gang et solid band leverer nytt studioalbum, men sett under ett innfrir Midnight Choir så det holder på Unsung Heroine. Hvis Olsen's Lot var var døråpner og Amsterdam Stranded bekreftet bandets posisjon er Unsung Heroine det dokumentet som beviser at Midnight Choir skal regnes som et av nasjonens viktigste navn i rocken. Dette gjelder ikke bare siden gruppen debuterte i 1994, men i norsk rocks totale historie. Så det så!


#top


6. Paal Kvamme - Bergens Tidene 09.03.00

Alle gode ting er fire
Hadde jeg hatt en hatt, ville jeg vippet den av i dette øyeblikk. Midnight Choir har nemlig klart det igjen. "Unsung Heroine" er den fjerde platen Midnight Choir har gitt ut på seks år, og i likhet med de tre andre er også den nye intet mindre enn en fulltreffer. Tenk på det, fire av fire mulige er fulltreffere.

Det er det ikke mange andre artister som kan slå i bordet med. Ikke i utlandet, ikke i Norge. (Apropos Norge: Ingen av dem har hatt norsk produsent, ikke en av dem er spilt inn i Norge. Noe å tenke på?)

"Unsung Heroine" er den av Midnight Choirs plater som har det minste stilbruddet i forhold til forgjengeren. Med et litt annet arrangement kunne mesteparten av disse låtene like gjerne kom-met fra "Amsterdam Stranded". Noe som betyr langstrakte, dvelende låter, låter med luft og klang og melodi, låter som tar seg god tid. For trioen fra Telemark er selvsikre nok til å kreve noe av lytteren. De lar låtene være både seks og åtte og ti minutter lange. Vidunderlig ….

Deler av denne platen kunne like gjerne stammet fra The Walkabouts. Men så er det jo også Walkabouts-sjef Chris Eckman som har produsert platen, der nede i Ljubljana, Slovenia.

Det er mørkt, det er melankoli for alle penga, men du verden så vakkert. Al deLoner (som Atle Byström kaller seg når han skriver låter) har et utvetydig talent for å finne det vakre i det triste. There’s beauty in sorrow, som det heter.

"Unsung Heroine" har en rastløs atmosfære over platen, den har nerve og stil. Å høre nye låter fra Midnight Choir er som å få et postkort fra livets slitne side, stemplet over hele halve kloden. Det får meg til å tenke på disse postkortene som hver eneste bygd på jordens overflate har, disse som er helt svart og har tekster som "Bergen by night". Tror de må ha slike postkort i Ljubljana også.

Det er de evige tema Midnight Choir begraver seg i, det er hjerte & smerte, ensomme bakgater og nattoget som skramler forbi. Men det er skjønnhet i sorgen, melankolien er til å ta og føle på når herrene Flaata, Byström og Olsen setter i gang.

Likevel har "Unsung Heroine" en annen atmosfære enn "Amsterdam Stranded". "Snow In Berlin" har for eksempel den reneste skrekkfilm-åpning, før låten ombestemmer seg og i stedet henter ut noen fete elgitarriff. "Empty Streets" har et uventet poppete og sprettent komp, mens "She Came From West Virginia" er aldeles utsøkt, med ståbass og forsiktig trommevisping og piano og en forsiktig trompet fra Nils Petter Molvær. Og enda blir det i tittelkuttet, med et overjordisk vakkert og temmelig jazzete piano, så nakent og likevel så sinnsykt rått, gåsehuden blir heldekkende og det er intet mindre enn mesterlig.

Det eneste kuttet på platen jeg ikke synes holder helt samme nivå, er "Electric Rain" (her bør Dennis Reksten & co. kanskje slenge inn et søksmål?), som høres ut som en lett uspennende overligger fra "Olsen’s Lot".

Men husk for guds skyld å få med deg førsteopplaget av "Unsung Heroine". Den inneholder nemlig en (surprise!) vakker og personlig tolkning av Spain’s "Spiritual". En låt som må være som skapt for Paal Flaatas lengtende røst


#top


7. Kjetil Wold - Stavanger Aftenblad 07.03.00

Mørket er ikke lenger totalt
Midnight Choir er regjerende mestre i selvransakelse, melankoli og smerte her på berget. Bandets forrige album, «Amsterdam Stranded» (1998), er en rockmelankoliens bauta. en bauta som vil bli stående til evig tid eller i all fall så lenge det fins audiovisuelt avspillingsutstyr tilgjengelig.

Men Skiens-bandet har gjort det vanskelig for seg. For å overgå forgjengeren er en bortimot umulig oppgave. Og det er bare å konstatere at de ikke har greid det.

Når det er sagt: «Unsung Heroine» er likevel et glimrende album. Men det stikker ikke så dypt som forgjengeren, det punkterer ikke sjelen det rasper ikke i stykker de såre minneneenhetene i lillehjernen. Det rører ikke på samme gripende måte.

Der «Amsterdam Stranded» var findestillert tungsinn og smerte malt i mørkemørkt, er «Unsung Heroine» mer åpent. Ja visst beveger Al DeLoner (Atle Nystrøm) & Co. seg fortsatt i mørket, men denne gang er ikke mørket og dysterheten total. Du aner lys i enden av tunnelen.

Åpningslinjen på forrige allbum var «I Lost My Religion», på årets er det «The Road Ahead». Midnight Choir aner håp. På bandets vegne trekker jeg et lettelsens sukk.

Med andre ord: Det er et mer tilgjengelig Midnight Choir som åpenbarer seg på «Unsung Heroine». Og det er forsåvidt greit. Jeg unner dem litt lys og glede. Men det er også et mindre engasjerende Midnight Choir. De 10 hovedsakelig rolige og melankolske låtene treffer ikke like sterkt.

Og det har ikke nødvendigvis noe med den marginalt lysere og lettere atmosfæren å gjøre. Heller med en tendens til at melodiene er svakere. På «Amsterdam Stranded» holdt alle låtene høy musikalsk kvalitet. På «Unsung Heroine» er det tomgangtendenser på et par-tre av dem.

Men de beste er suverene. Åpningssporet «Double Blank» er av det nydeligste du for tiden finner innen pianodrevet melankolipop. Og «Snow In Berlin» er en neddempet fin melankolirocker hvor gitarintroen leder tankene hen i retning Neil Youngs «Southern Man».

Tittelsporet «Unsung Heroine» på over åtte minutter forsvarer også lengden samtidig som det angir en ny mulig musikalsk kurs: Nils Petter Molværs trompet og DeLoners kringlete pianospill drar Midnight Choir i retning den drømmeaktige nattsiden av jazzen.

DeLoner har skrevet alle sangene, og Chris Eckman fra The Walkabouts har produsert. Og la oss ikke glemme vokalist Paal Flaata uten tvil en av Nord-Europas store stemmer og Ron Olsens følsomme, avdempete bass-spill. På et eller annet merkelig vis har også Pretenders- og Paul McCartney-gitarist Robbie McIntosh funnet veien til dette albumet som er spilt inn Ljubljana.

Alt i alt: En relativ og langt på vei fascinerende nedtur. En god sjuer. Men et godt stykke unna nieren til «Amsterdam Stranded».


#top


8. Klaus Tvedt - Telemarksavisa 25.02.00

Nytt Midnight Choir-album med stjernelag
6. mars slippes den nye skiva til Midnight Choir. Og Skiens-bandet har fått med litt av et stjernelag på sin fjerde utgivelse.

De som blant annet bidrar på «Unsung Heroine» er Carla Torgersen (The Walkabouts), Robbie McIntosh (The Pretenders, Paul McCartney), Pauline Taylor og Rachael Brown (Faithless), Martin Ditcham (Talk Talk) og Nils Petter Molvær. For ikke å glemme trommis Palle Krüger.

Og det er også andre staute folk på musikerlista. Lydteknikeren Phill Brown, som er med for andre gang, har jobba med omtrent alt som rører (og har rørt) på seg innen rockebransjen. Jimi Hendrix og The Rolling Stones er to av de som står på britens mange sider lange CV.

OVERSTRØMMENDE ROS
Mye har skjedd siden Paal Flåta, Atle Bystrøm (med kunstnernavnet Al DeLoner) og Ron Olsen fra Skien og Porsgrunn sto på gata i Oslo og spilte for brød og pålegg. Trioen har gitt ut tre plater, spilt land og strand rundt, og dessuten fått jobba med flere kjente størrelser innen rocken. Den forrige skiva, «Amsterdam Stranded», er nettopp sluppet i England, og får overstrømmende ros i marsnummeret av det anerkjente britiske musikkbladet Mojo.

Hjemme i Norge er det meste gira inn mot den nye og fjerde plata. Ifølge bandet kan vi vente seg litt lysere og lettere takter denne gangen.

- «Unsung Heroine» er nok det mest tilgjengelige vi har laga. En leken og kanskje mer utadvendt plate, mener låtskriver og gitarist Al DeLoner.

MELANKOLSK BALANSE
Ingen bør tro at Midnight Choir har blitt gla'gutter siden «Amsterdam Stranded» for halvannet år siden. Av ord som opptrer i de ni låttitlene på «Unsung Heroine», finner vi blant andre: «Rain» «Snow», «Empty» og «Violence» Det er ikke uten grunn at Mojo kaller bandets musikk for «denne verdens mest hjerteskjærende melodiske alternativ-countryrock».

Sjøl mener Al DeLoner imidlertid at plata er et skritt opp: - Jeg ser de tre platene «Olsen's Lot», «Amsterdam Stranded» og «Unsung Heroine» som en slags trilogi. Den første er den mørkeste, den andre en slags erkjennelsesplate, mens den nye er den lyseste. Et album i en form for balanse.

STRAMT OG VARMT
Musikalsk er «Unsung Heroine» en strammere regissert plate enn forgjengeren. «Amsterdam Stranded» var en improvisasjon i studio. Denne gang har bandet gått mer tradisjonelt til verks. - Låtene er mer konstruerte, bygd opp om vers-refreng-vers-refreng. Teknisk og musikalsk er det nok den beste skiva vi har kommet med, mener DeLoner.

«Unsung Heroine» ble spilt inn i Ljubljana i Slovenia i løpet av tre desember-uker. Etter planen skulle Midnight Choir til Elvis Costellos East Sussex Studios i London, men der ble bandet som holdt på aldri ferdig i tide.

SLOVENSKE «STJERNER»
Siden «Amsterdam Stranded» - som i disse dager runder gull-salg - har Midnight Choir jobba nesten kontinuerlig. Seinest i høst la trioen ut på norgesturne for Rikskonsertene, for anledninga forsterka med strykekvartetten Strinda Strings. En måned etter turneslutt bar det rett til plateinnspilling. Med Strinda Strings på slep. Til svarteste Slovenia.

TENKEPAUSE?
Med andre ord: Noe har skjedd siden Flåta, Bystrøm og Olsen het Hashbrowns. Det hele begynte en høstdag i 1993, da Sonets underselskap Fjording kom med tilbud om plateinnspilling. - Den gang gikk vi i studio nesten uten å vite hva vi gjorde eller ville. Først på andreplata, «Olsen's Lot», begynte ting å ta en viss form. Når vi gikk i studio sist desember, hadde vi nettopp vært på turne og var unormalt samspilte. I tillegg jobba vi med folk vi kjente. Slikt gir seg utslag i sjølsikkerhet, framholder DeLoner.

Den viktigste forskjellen fra Midnight Choir ved debuttider i 1995 og i dag, mener de imidlertid er alderen. - Vi har vært litt lengre tid i ilden, og er ikke fullt så sinte lenger, konstaterer Flåta lattermildt. - Vi har blitt menn, legger DeLoner til med et uutgrunnelig ansiktsuttrykk.

Uansett menn og alder, nå starter turen ut i konsertlokalene. Foreløpig første spillejobb er på So What! i Oslo 14. mars. Deretter bærer det landet rundt, og i sommer er det blant annet satt av tid til en tur med The Walkabouts i Tyskland. - Etter det skal vi ha en pause, sier Al DeLoner bestemt. - Kanskje blir det tid for soloplata jeg har snakka om i noen år. Vi får se hva som skjer, tillegger Paal Flåta.


#top


9. Helge Ottesen - Varden

Korgutta er blitt menn
- Vi er blitt menn. Små barn skal leke. Og leke fra seg. Det er vel det de tre siste albumene våre dreier seg om. Akkurat nå har jeg det supert.

SKIEN Ordene tilhører Atle Bystrøm i Midnight Choir. 6. mars kommer deres fjerde album ut. Det heter «Unsung heroine» og er det beste albumet de har gjort. Ifølge Bystrøm. Han mener også at Midnight Choir med dette albumet er et av verdens beste band. Det er ikke noe som kommer brautende, men som en logisk konklusjon et sted i en lang samtale. At Atle Bystrøm har det bra, kan man høre på stemmen hans. Han skravler så absolutt ikke, men man behøver ikke dra ordene ut av ham, slik man kanskje måtte gjøre enkelte ganger tidligere. Men han bruker tid. Det er ikke lett å skulle forklare egen kunst, selv ikke når man bruker en hel uke til å gjøre unna intervjuer med kreti og pleti.

Selger til gull
- Egentlig har jeg veldig lyst til å ta et sabbatsår etter dette. Nå har jeg skrevet låter kontinuerlig i seks år. Jeg har ikke rukket stort annet. Jeg hadde en kreativ pause før det forrige albumet som jeg tilbrakte i England. Nå har jeg lyst til noe liknende. Men jeg vil bruke tiden til å studere. Studere musikk og komposisjonsteknikk, forklarer Atle.

Men hva hvis det skulle ta skikkelig av nå? - Neei. (pause) Vi får ta det som det kommer. Det er nemlig ting som tyder på at Midnight Choir er godt på vei utenfor landet også. «Amsterdam stranded» har straks solgt til gull, 25 000 eksemplarer, albumet er lansert i Europa på et tysk selskap, svenskene har fått tenning og de får rosende ord i siste nummer av det britiske rockemagasinet Mojo. Atle Bystrøm, som skriver alle tekstene og melodiene, får også en annen fjær i hatten. Amerikanske The Walkabouts er i disse dager i ferd med å spille inn et album med sanger av europeiske band. De skal ha med Bystrøm-sangen «Death's Thresholds step» på denne. Det er første gangen hans låter blir brukt av andre artister på det nivået.

Mer tempo
Som alle andre lurer også Varden på om også det fjerde albumet er av den «svarte» sorten. - Nei, det er annerledes. Mer variert. Ordet «depressiv» passer ikke her. De første låtene, kall det Side 1, er mer låtbasert og mer «up tempo» enn forgjengeren. På den annen side... Side 2.. er det saktere enn vi noen gang har gjort det, ler Bystrøm. Han forklarer utviklingen i tre trinn: «Olsen's Lot» (1996) var svart, «Amsterdam stranded» (1998) var perioden for erkjennelse, men på den nye er man kommet i likevekt. Dog har likevekten også både lyse og mørke avskygninger. Men de er altså blitt menn. På et nivå hvor «det føles komplett». Med på plata er blant annet Carla Torgerson fra Walkabouts og den britiske gitaristen Robbie McIntosh. Sistnevnte er vel mest kjent for å ha spilt i Pretenders og med Paul McCartney.

Analogt, takk
Albumet, som kommer både på cd og vinyl, er spilt inn i Ljublana. De havnet der etter at det bestilte studioet i England ikke ble ledig tidsnok. Det var produsent Chris Eckman som kjente til stedet. Bystrøm jubler over den skjulte perlen de fant inne i Slovenia. Han sverger til lyden i et analogt, og ikke digitalt, studio. - Du aner ikke hvor vanskelig det er å finne et analogt studio. I hvert fall et som er godt vedlikeholdt. Dette var kjempebra. Det sto et veldig gammelt flygel der...utrolig bra...

Det skal også gjøres unna noen turneer. Først fra slutten av mars og fram til påske og deretter en ny periode i september. I sommer skal de også spille noen konserter sammen med The Walkabouts i Tyskland.

Atle Bystrøm, eller Al DeLoner, som han heter i bandet, bor i Oslo. Han, broren Ron Olsen og Paal Flaata har ikke daglig kontakt utenom når de jobber sammen. Det fungerer bra slik. «Vi er verdens beste venner når vi er ute og spiller», forklarer 29 år gamle Atle Bystrøm. Som nå er blitt mann. Men som vi har mistenkt for å glede seg som en unge til albumet slippes. Det gjør mange andre også.


#top


10. Helge Ottesen - Varden

Trekk inntrykkene ned over ørene
Det er nemlig uvanlig lenge stillhet/pause mellom hver låt på «Unsung heroine» og det tror jeg ikke er tilfeldig. Det tror jeg bestemt er for at folk skal få fordøyd en stemningslåt skikkelig før de åpner sansene for den neste stemningen. Derfor, for å spille litt på fotografiet som følger denne anmeldelsen og som utgjør coverbildet, trekk de musikalske inntrykkene godt nedover ørene. Det er nemlig verdt det. Midnight Choir har levert et godt album igjen.

Om de får sitt endelige gjennombrudd internasjonalt er mer usikkert. Albumet krever nemlig lytting, og kanskje en aktiv jungeltelegraf. Men den har de jo startet allerede med «Amsterdam stranded», så hvem vet...

Helhet
Atle Bystrøm har laget alle tekstene og melodiene denne gangen også, kun et bonusspor er coverlåt. Noen øyeblikkelig hitlåt synes jeg ikke skiller seg ut, det er helheten over 60 minutter som gjør albumet godt. Noen låter synes jeg nok likevel gjør et bedre førsteinntrykk enn andre. «Snow in Berlin» åpner med noen tunge, industrielle lyder før en sigøyneraktig fiolin skaper kontrast. Deretter kommer en «Neil Hurricane Young»-aktig gitar hoggende inn og setter stemningen. Bystrøm følger opp gitarspillet med en like young-aktig solo. Det er et godt sug i denne låten. Strykerne og fiolinen vender uttrykksfullt tilbake mot slutten. Neil Young er også «tilstede» i et munnspill på «She came from Virgina», en låt som innledningsvis nesten står helt stille. Paal Flaata synger følsomt og Nils Petter Molværs trompet lurer i bakgrunnen. Denne låten viser også at Midnight Choir har mer inne som de ønsker å finne utløsninger for: det siste minuttet med Molvær, pianoet og strykere bærer mye i seg.

Vakkert maleri
Mitt favorittspor er den nesten ti minutter lange «Painting by Matisse». Den åpner rolig med munnspill og en akustisk gitar, vemodig monotont i D og G før Atle og Paal korer meget vakkert på en fin liten tekst. Så løftes det og senkes det både lett og tungt av strykere og Bystrøms gitar. Jeg liker også godt det nye jazzpreget på tittelsporet. Innledningen får man til å tenke på «Visan från utmyran», senere glir pianoet over i Bjørnstad/Jarrett-takter og Molvær slipper til for fullt med sin trompet. En flott ståbass utfyller bildet. Mange vil kanskje bli overrasket av denne låten, men tenker man tilbake til forrige album er det egentlig en naturlig utvikling. Men det er også andre godbiter, kanskje mer umiddelbart tilgjengelig. Som Paals og Carla Torgersson flotte duett på en låt som også har en drivende god trommerytme. «Violence of the world» er mer up tempo og det kan man vel egentlig også si om «Electric rain» og singlevalget «Double blank».

Alene og lenge
Paal Flaata har stemmemessig valgt en langt lavere Chris Isaak-faktor enn tidligere. Det gjør ingenting i denne låtsamlingen her. Atle Bystrøm forelsket seg i det gamle pianoet de fant i studioet i Ljubljana, Slovenia og det høres. Han legger også effektfullt på litt orgel hist og pist. Ron Olsen med sin bass og bue utvikler seg videre og har funnet en fin tone sammen med trommeslager Paul T. Krüger. Hvem som har ansvaret for det arbeidet som gjøres av Strinda Strings vet jeg ikke, men vedkommende får reise seg, bukke eller neie og ta imot applausen. Strykerne passer inn i lydbildet på en fortreffelig måte.

Konklusjon? Har du tid og anledning så sett deg ned alene med dette albumet. Kanskje skulle du til og med låse døra for et par timer. Spill det gjerne høyt, men spill det flere ganger. Det kan bli mange Matisse-malerier i ditt hode også.


#top


11. Håkon Moslet - Dagbladet 07.03.00. 4 on the dice

Midnight Choir har stagnert
Album nummer fire er betagende, men ingen hjørnestein.

For all del: «Unsung Heroine» viser at Skien-gruppa fortsatt er leverandører av sitrende sakral og bredt anlagt wide- screen-rock på en måte som burde gi trioen et navn langt utenfor landets grenser. Kvalitetene er mange; deres klart definerte sound, supervokalist Paal Flaatas forpinte croonerkvaliteter og de langsomt inntrengende perlene fra låtskriver Atle Bystrøm. Stemningene med det poetiske draget, den rike og nyanserte instrumenteringen, den organiske produksjonen, dypdykket ned i den nådeløse melankolien. De blå vibrasjonene, brun bitterhet, svart håpløshet, strimene av lys.

Plata når tidlig sine høydepunkter i låter som «Electric Rain» og «Snow In Berlin». Sistnevnte har nærmest uhyggelige undertoner, en udiskutabel nerve og en spenning som ikke sliper taket gjennom seks episke og vital-dunkle minutter. Den strenge mørkemannsvisa «Violence Of The World» sitter også med sin tyngde. Den åtte minutter lange tittellåta med Nils Petter Molvær på trompet er en seig og røykfylt sak som vinner deg over med funderende pianospill og sin slepende blåvakre jazzkontekst.

Men «Unsung Heroine» når likevel ikke opp mot forgjengerne «Olsen's Lot» (1996) og «Amsterdam Stranded» (1998). Om ikke oppskriften deres er oppbrukt, så er det klare tendenser til gjentakelser. Man aner en viss materialtretthet i soundet, og man hører et låtmateriale som ikke når opp til «Amsterdam Stranded» - eller for den saks skyld til Spain som de covrer i bonuskuttet «Spiritual». Der det forrige albumet var umulig å forholde seg likegyldig til i sin nådeløse nakenhet og sjelevrengende elendighet, er de melankoli-vakre stemningene på «Unsung Heroine» mer betagende enn de er hjerteskjærende.

Fortsatt ekte vare fra Midnight Choir, men de bør gå for en viss fornyelse neste gang de lager plate.


#top


12. John Sund - Trønderavisa 14.03.00. 5 on the dice

I eliteserien
Tre band utgjør eliteserien i norsk rock om dagen; Motorpsycho, Madrugada og Midnight Choir. Sistnevnte er ute med album nummer fire, hvor Chris Eckman fra The Walkabouts styrer spakene for tredje gang.

«Unsung Heroine» tar på mange måter opp tråden fra forgjengerne: Lavmælt, mørk, krevende og vakker rock krydret med strykere.

Norske platekjøpere har etter hvert oppdaget Midnight Choir, til tross for at skiensbandet ønsker å fremstå som et alternativ til hitlistene. Denne gang går bandet lenger inn i seg selv, og stiller enda større krav til lytteren. Sært, påstår nok enkelte. Stemnings- og innlevelsesrikt, hever jeg. Gjennom følelser, ettertanke og dvelende låter skaper Midnight Choir musikalsk kunst det er mulig å gråte av og glede seg over til samme tid.


#top


13. Ruben Gran - Nettpuls 16.03.00

På 1998s “Amsterdam Stranded” viste Midnight Choir til de grader hvordan de evner å plante musikalsk Magi på plate. Med ”Unsung Heroine” tar de et skritt videre, fokuserer materialet en smule – og er bedre enn noen gang. Dette, til enorm glede for folk med sansen for melankolsk kvalitetsrock. Eller, for alle.

Det første som slår meg ved plata er variasjonen, hvilket en stakket stund fører til et øyeblikks bekymring for at de denne gangen har mistet fokus. Tvert imot; låtene har en anelse mer konvensjonell struktur enn ved forrige møte, og er dessuten hakket mindre utsvevende. De var fortreffelig den gang, og behersker fortsatt kunsten å ”sveve” til fulle, men de har altså lagt litt mer bånd på seg her.

Hele veien er dette utvilsomt Midnight Choir. Paal Flaatas superbe stemme er vanskelig å ta feil av, og både melodier og arrangementer er av kjent merke. Mye blå toner med vandrende piano, mutet trompet og dvelende perkusjon, men også nærmest trampelåter - som tatt ut fra Neil Youngs koffert; og der sitter vi – med et helhetlig, velproporsjonert og variert album.

Midnight Choir står for et driv, en melodisk kraft og et saftig uttrykk som gjør at du som lytter blir fullstendig hensatt deres unike sfære. Midnight Choir kan være nærmest støyende, men likevel etterlate en stemning av total stillhet - og du greier dæven døtte meg ikke la være å lytte!

Førsteopplaget inkluderer et ekstra spor, Spains “Spiritual”, og denne ufattelig flotte gospelhymnen vil du ikke gå glipp av. Kjøp! Nå!


#top


14. Review by Terje Engen (S2 Records) 6 on the dice
Favourite Song: Unsung Heroine

Et glitrende 4. album som hva komposisjon, melodier og fremførelse angår, ligger langt forut for det meste som kommer ut i Europa for tiden. Gruppa har med UNSUNG HEROINE levert en ny klassiker som vil bli stående igjen når det meste av dagens høyglanspolerte nonsens forlengst er gått i graven. UNSUNG HEROINE er ikke ment å være noen "videreføring" av hverken "Olsen`s Lot" eller "Amsterdam Stranded" men derimot et refleks av gruppas ståsted akkurat nå. Hvorvidt albumet er "litt bedre" eller "litt dårligere" enn de forrige er bare en problemstilling for de som tror man konkurrerer i musikk - ukjent for de som lager, fremfører eller de som lytter med innerøret. Midnight Choir lager musikk som vi ikke kan forholde oss likegyldig til FORDI: det er våre tanker, våre lengsler, våre erkjennelser og våre drømmer som formidles på et usedvanlig troverdig og vakkert vis. Mitt favorittspor blant mange er UNSUNG HEROINE fordi nettopp dette sporet, i tillegg til å være noe av det vakreste og beste som er innspilt med gruppa til nå, peker ut en retning som gjør meg overbevist om at vi til nå bare har åpnet den ene skuffen i et stort vakkert skatthold.


#top


15. Review by Marius (Fan submittion) 5 on the dice
Favourite Song: Painting by Matisse

Denne platen er muligens ikke like sjelsstikkende som forrige plate, men jeg tror heller ikke det var Choirs intensjon. Jeg tror Choir gjorde lurt i å lage en plate hvor melankolien holdes litt tilbake og gir plass til en nogenlunde mer "tilgjengelig" musikk. Heroine starter med den nydelige balladen "Double Blank", som er en av høydepunktene på platen. Andre sanger som kan nevnes er "Where love resides", fantastisk piano spill. "Painting by Matisse", kanskje platens vakreste med en herlig melodi og "Unsung heroine", platens dystreste og mest krevende, men også en av de beste. Heroine er for meg en slags blanding av Olsen`s Lot og Amsterdam Stranded, altså meget bra. Det er ingen dårlige sanger på denne platen, bare gode og veldig gode. Derfor får den en femmer i terningkast. Selv om dette er en god utgivelse, så tror jeg at Choir trenger å utvikle sin "sound", fordi det høres kanskje ut som om at de har stagnert noe. Vi får vente å se.


#top




Random Midnight Choir Quote: Bible by his side. (October 8 - Amsterdam Stranded)