Olsen's Lot - a Midnight Choir fan site ! Olsen's Lot - a Midnight Choir fan site ! News and stuff ! All things Midnight Choir ! Guestbook, polls, e-mail and more ! Stuff that doesn't warrant a category of it's own !
. . . . . .
 
Printer Friendly

Midnight Choir Concert Reviews.
19 articles
1| 2| 3| 4| 5| 6| 7| 8| 9| 10| 11| 12| 13| 14| 15| 16| 17| 18| 19


1. Dan Hagen - Telemarksavisa 26.10.98

Innfridde på hjemmebane
Skiensbandet Midnight Choir åpnet sin Norges- premiére på Parkbiografen i Skien lørdag. Den gamle kinoen var nesten fullsatt under konserten, der midnattskoret viste hvorfor de er et kritikerrost band.

Det var litt rolig i salen da gutta tok sine første akkorder. Men etterhvert som de spilte seg varme, steg stemningen i den dunkelt belyste kinoen.

Mandag leverte Midnight Choir sitt tredje album «Amsterdam Stranded», som har høstet mange lovord og gode kritikker. Spenningen var derfor stor, om gruppa klarte å gjenskape den mystiske og melankolske stemningen til livekonsert? Det fikk publikum, rundt 350 i tallet, et klart svar på etterhvert som gruppa innfridde forventningene.

LAVMÆLT
Bandet spilte låter fra sine tre album: «Midnight Choir», «Olsen’s Lot», og det rykende ferske «Amsterdam Stranded». På den siste plata framstår gruppa som mer lavmælt og innadvendt. Derfor var det særlig låter fra de to første utgivelsene som ble presentert på Parkbiografen i hjembyen denne kvelden. Men bandet har lært seg variasjonens kunst, og har plukket det beste fra de tre platene til sine konserter. Derfor sitter de rolige låtene like bra som de rocka.

Paal Flaata, Ron Olsen og Atle Bystrøm, alais Al De Loner, samt Tore Wildhauer på trommer, har mye å ta av. De kan øse fra et rikholdig repertoar. De har kommet over det vanskelige tredjealbumet, og nå begynner det virkelig å løsne.

MOLLSTEMT
Midnight Choir er et band som fremdeles bruker og framelsker mollklangen.
Paal Flaata har en stemmme med et svært personlig uttrykk. Det finnes ikke mange sangere med like mye melankoli i framføring og i stemmen som han. Flaata elsker dessuten musikken han spiller. Det er tydelig å se, og han lever seg derfor fullt og helt inn i de sødmefylte sangene. Låtskriver Bystrøm har en sjelden evne til å få fram det melankolske og skape små fortellinger i tekstene sine.

KABARET
Det er farlig å plassere Midnight Choir i bås, da bandet henter inspirasjon og gir liv til flere sjangere. Bandet er sjangeroverskridende og setter sammen musikk til en smakfull kabaret. Det voksne publikummet i Parkbiografen så ut til å være fornøyde med midnattskoret denne lørdagskvelden.

Gledelig er det også for Parkbiografen at skiensgutta startet sin turné akkurat der. Den gamle kinoen må være et av landets beste konsertlokaler, med en scene og en akkustikk som få andre kan vise maken til. Vi venter vi på mer, både fra Midnight Choir og i Parkbiografen.


top


2. Anne Lill Ås - Telemarksavisa - 07.07.99

Vakker åpning av Midnight Choir
Midnight Choir innviet Quartfestivalen i Kristiansand med en kontrastfull, vakker og stemningsfull konsert i går ettermiddag.

Midnight Choir er ikke et band man står og heier på, som et annet fotball-lag. Midnight Choir er lavmælte som duskregn og fikk publikum til å sitte stille og bare lytte under gårsdagens konsert.

UNGT PUBLIKUM
Publikum på Quart-festivalen er unge. Kanskje yngre enn de som vanligvis digger skiensbandet. Likevel var det temmelig fullt på utekonserten, og folk stimte til hele tiden. Noen lyttet til de melankolske tonene fra det svaberget, endel nøt en øl på uterestauranten lenger bak, mens andre valgte å sitte på bakken foran scenen på Idrettsplassen, hvor konserten ble holdt.

ROLIG OG ROCKA
Vokalist Paal Flaata startet med å synge gjennom fuzzboks, og vekslet galant mellom rolige og rocka låter. Slik ble aldri konserten kjedelig, selv om de fleste forbinder Midnight Choir med melankolsk pop ala Chris Isaak og gruppa Spain. Midnight Choir fremførte låter fra alle sine tre album, men mest fra det siste, Amsterdam stranded, som har solgt 20 000 eksemplarer til nå.

INNLEVELSE
Paal Flaata har en fantastisk evne til å leve seg inn i musikken, og med lukkede øyne sang han fra hjerte i går. Paal Flaata er ikke av den snakkesalige typen, men lar musikken tale for seg. Den ene melodien fulgte den andre, uten kommentarer imellom.

Midnight Choir er et konsertband for de som er mest opptatt av musikken og ikke "smalltalk" med sidemannen.


top


3. Beate Framdal - Varden - no date listed

For en vakker midnatt
Etter å ha vært på Parkbiografen i går kveld og hørt Midnight Choir er det samme hvor jeg er i verden - bare jeg kan få høre stemmen til Paal Flaata.

De som ikke oppdaget bandet sist da de ga ut Olsens Lot bør få opp øre for CD-en de slapp i midten av september:Amsterdam Standed. I går startet de Norgesturneen sin i Skien for fullt hus.

Rått og mykt
Paal Flaatas stemme er som skapt til Atle Bystrøm sine tekster, eller omvendt. Gruppa har sin helt egen sound. Musikken er lavmælt, varm med en genial nakenhet som smyger seg rundt deg. Det er rått vakkert. Med to fioliner, en bratsj og cello så serveres en knallsterk musikalsk opplevelse. Til tross for en fullstappet Parkbiograf klirret det ikke så mye som i et ølglass under kveldens konsert.

Spennende intro
Dette fikk publikum høre etter en spennende intro: Harbor Hope, Mercy of Mary, Double Blank, Another Rain, Muddy River of the Lonelinesss, Long Hard Ride, Heavy Rain, Bayview, Mercy on the Street, Amsterdam Standed, Matisse, Electric, Sprirituel, Snow in Berlin, October og Sister Mercy.


top


4. Olav Graasvold - Varden - no date listed

Varmet frosne gjester i sommerkald skumring
Det var et snev av Middelhavet i januar over kystperlen Langesund lørdag kveld. Grå himmel, bitende vind og hutrende mennesker minte lite om sankthansstemning. Men i Wrightegaardens hage varmet Midnight Choir gjestene.

LANGESUND
De er geniforklart av en samlet norsk musikkpresse. De har noe bortimot norgesrekord i terningseksere for sine plateutgivelser. De har fått lovord for musikk, for tekster, for innlevelse, for produksjon og for sceneopptreden. Kort sagt, det meste er skrevet om Midnight Choir, blant annet av undertegnede. Og allikevel er det en begivenhet å oppleve dem på scenen. Det var det anledning til på Wrightegaarden lørdag kveld.

Vokal og gitar
Når man lytter til "koret" blir man av og til sittende og undres over hva det egentlig er som gjør dem så bra. Og naturligvis kommer man ikke utenom Paal Flaata og hans stemme. Snart er han dypt og fløtemykt Elvis-innsmigrende, snart hjerteskjærende inderlig, en oktav høyere. Gutten er et funn. Er han Norges beste vokalist?

Men det er mer. Det er Atle "deLoner" Bystrøms låter. Med tekster som tilsynelatende preges av en gammel manns livserfaring og innsikt. Og som likevel virker ærlige. Og så spiller han gitar. Han er den eneste jeg vet om som går ned i "hockey" og nærmest parkerer gitaren på scenegulvet for å vrenge ut soloene. Men det blir så tøft!

Fra hjertet
Og så er det det med Midnight Choir at musikken så åpenbart kommer fra hjertet. Den kommer fra hjertet og går direkte til- vel - mellomgulvet eller hvor det er den treffer. Den treffer i hvert fall ett eller annet senter for følelseslivet hvor den setter i gang en øyeblikkelig reaksjon. Melankoli og musikalitet, lavmælt inderlighet og dundrende rock, Midnight Choir mikser det hele til en uimotståelig blanding.

Lørdag på Wrightegaarden fikk vi også smake litt på nytt låtmateriale, og det lover godt for neste utgivelse. Ingen ting tyder på at deLoners kilde er tom ennå. Men noen må gjøre noe med herr Bystrøms mikrofon når han skal innannonsere låtene. Når han snakker har mannen et så respektfullt forhold til innretningen at det er kav umulig å høre åndfullhetene for dem som befinner seg et stykke unna scenen. Det er godt at han endrer holdning når han synger.


top


5. Torbjørn Røe Isaksen - Varden - no date listed

Midnight Choir, sent men godt
Skiensbandet Midnight Choir fikk åren av å åpne Quart-ballubaet på tirsdag. De kom sent, men de kom godt skal man tro publikum.

KRISTIANSAND
Midnight Choir fikk bare spilt rundt en halv time. I utgangspunktet er kanskje ikke den litt dystre og mørke musikken til den kritikerroste skiensgruppen det som passer best på en festival der det er sol, sommer og øl som gjelder.

Variabel respons
Musikken ville nok gjort seg bedre i en mørk kjeller, mener festivaldeltager Bjørn Fjellvold (24) fra Nordland. Han lot seg likevel imponere av midnattskoret.

Jeg hadde egentlig ikke hørt dem før, men fikk absolutt lyst på en plate etter konserten.

Thomas Winum (19) og Mats Lidbom (16) fra Trondheim og Stavanger likte også Midnight Choir. Det vi har hørt på radio har vært litt pusete. I går var det derimot skikkelig trykk, mente de.

Da Varden tok turen rundt på Quart-området for å få publikums reaksjoner på konserten var det vanskelig å finne folk som faktisk hadde sett den. Den store tilstrømmingen av folk kom tirsdag kveld og onsdag formiddag, altså etter Midnight Choir hadde spilt. "Hvem er det?", var det også noen som spurte.

Fornøyd Midnight Choir
Selv er Midnight Choir fornøyde med konserten på Norges største rocke-festival; selv om de ikke fikk omtale i hverken VG eller Dagbladet i går. Vi hadde det i grunnen veldig fint vi, sier gitarist Atle Bystrøm. Han liker å spille festivaler, for da kan han spille "skikkelig høyt". Bystrøm tror ikke musikk-stilen til Midnight Choir gjør dem til noe dårlig festival-band. De har etterhvert bygget seg opp litt erfaring på området. Blant annet spilte de med Bob Dylan under Norwegian Wood festivalen i Oslo. Alt er annerledes live. Vi dropper noen av de rolige låtene, og rocker mer enn på platene, forteller han. Gruppen er nå på vei til Sverige for å gjøre to konserter der.


top


6. VG - 07.10.99.

Mollstemt messe ved midnatt
De melankolske mollklangene, gripende, nesten litt sørgmodig i all sitt musikalske tungsinn skapte en vakker ramme rundt det musikalske stevnemøtet mellom rockerne i Midnight Choir og de klassisk skolerte strykerne i Strinda Strings.

Det ble et spennende og vellykket møte da de åtte musikerne i går kveld innledet en omfattende norgesturné i regi av Rikskonsertene. Musikken til Atle Bystrøm i Midnight Choir fikk en klassisk glasur, som var meget delikat.

Selv om rockerne tidligere har benyttet strykere i studio, ble lydbildet deres litt endret i konsertversjon.

Strinda Strings la en ekstra dimensjon til Skien-guttas musikk, uten at grunntonen ble endret. Strykerne forsterket mer de sarte, vemodige melodiene som preger Midnight Choir.

Fra åpningen «Harbor Hope» hadde vokalisten Paal Flaata og resten av musikerne et lydhørt hjemmepublikum i sin hule hånd. Musikken krever at folk lytter.

Det gjorde man i går kveld. Konsertprogrammet var hovedsakelig hentet fra Midnight Choirs nyeste kritikerroste album «Amsterdam Stranded». Men her var også kjente sanger fra deres to første album som «Mercy on the Street», «Don't Turn out the Light», «Heavy Rain» og «Long Hard Ride».

Nye sanger
Konserten bød også på tre nye sanger som ventelig kommer på bandets nye plate som skal spilles inn i England før jul: «Painting by Matisse», «Electric Rain» og ikke minst «Double Black», den sterkeste av de nye sangene.

Mens gitaristen Atle Bystrøm har ansvaret for de fleste sangene og tekstene, og nok en gang imponerte publikum med sine gitarsoli med gitaren i knehøyde, vokser Paal Flaata som vokalist. Han er en eminent tolker av Bystrøms sanger, med stor innlevelse og inderlighet.

Vellykket
Om melankolien var i overvekt, tro musikerne også til med skikkelig rockeversjon av «Sister of Mercy». Sammen med «Amsterdam Stranded» og «Muddy River of Loneliness» ble det mine favoritter i en meget vellykket konsert.


top


7. Espen Hovelsen, Panorama - 14.03.00.

Rocka midnattsmesse på So What!
Vi er nok et av verdens beste band, uttalte Atle Bystrøm i et intervju for litt siden. Et dristig utsagn, men det er umulig å ikke være enig med ham. Jeg hadde ventet meg en forholdsvis rolig og lavmælt konsert på So What! i går, men der tok jeg skammelig feil. Midnight Choir hadde andre planer. Det var fullt trøkk og rock'n'roll fra første sekund, men selvsagt ikke helt fritt for de tåredryppende vakre øyeblikkene som dette bandet er hovedleverandør av.

So What! var for anledingen veldig fullt til tross for at kun 200 billetter var lagt ut for salg, og det var et lydhørt publikum som overvar konserten. For første gang i løpet av de fem gangene jeg har sett bandet det siste året, klarte publikum å være blikkstille under den episke Amsterdam Stranded. Well done! Men for å begynne med begynnelsen; det hele startet med en ekstremt rå versjon av Jeff Bridges fra '96-albumet Olsen's Lot, for deretter å gli over i Heavy Rain fra samme skiva. Her viser Midnight Choir at de behersker det rocka lydbilde vel så bra som det rolige. Lyden var til tider noe høy når det stod på som verst, og litt lydproblemer var det gjennom hele konserten, men det skjemmer ikke helhetsinntrykket nevneverdig.

ROLIGERE PARTI
Over til et litt roligere parti. På Muddy River Of Loneliness fra Amsterdam Stranded viser Paal Flaata sin Guddomelige stemmeprakt, og som nevnt innledningsvis var Amsterdam Stranded nok en gang en højdare med ståpelsgaranti.

Bandet fortsetter så med to favoritter fra debutskiva Midnight Choir; den kraftfulle Mercy On The Street og den litt mer pop/country-baserte Talk To Me. På Mercy On The Street får vi også oppleve en ti minutters periode med gitaronani i knestående fra Al DeLoner. Litt i lengste laget, men herr Bystrøm beviser at han har vokst til å bli en svært så habil gitarist i løpet av de siste årene.

LITE FRA UNSUNG HEROINE
Det var i det hele tatt ikke mange låter fra det siste albumet Unsung Heroine som fikk æren av å bli fremført i går. Jeg telte bare tre. Den som fungerte best var en lang og drivende bra versjon av Painting By Matisse. De andre nye låtene sitter også bra, men det er aldri lett å spille nytt materiale på konserter. Det er stort sett gamle favoritter som er de store publikumstrefferne, og bandet kommer ikke utenom de to "outstanding" låtene fra Olsen's Lot: Long Hard Ride (min all-time favorittlåt av "koret"), og Sister Of Mercy. Bandet ble selvfølgelig klappet tilbake til scenen, og vi fikk oppleve October 8 og Bayview (Time Ain't No Friend).

PÅ TURNE MED THE WALKABOUTS
Midnight Choir har vokst seg til ett enormt bra liveband, og jeg håper virkelig at gruppen griper muligheten de får til vise seg fram for et internasjonalt publikum når de skal turnere litt med The Walkabouts i Tyskland. I Tyskland er The Walkabouts ganske så store, og vil garantert trekke mye publikum til spillejobbene sine.

Midnight Choir leverte ihvertfall nok en solid konsert på So What! i går, så ikke gå glipp av dem når de legger ut på ny norgesturné i løpet av våren.


top


8. Erlend Tormodsgard - stranded-mailinglist - 27.03.00

For Rocka!
Jeg trodde ikke at jeg skulle si dette, men jeg synes at Midnight Choir var for rocka!! Dessuten var kanskje også aulaen på NHH (plass til 1200) for stor til å skape en mer intim stemning med mer rolige sanger. Det var ikke lagt opp til så mange rolige sanger, men det faktum at de valgte bort de rolige ekstranumrene Mercy of Maria og Spiritual, og isteden spilte en (middelmådig versjon) av Electric Rain sier vel sitt.

Ellers var konserten grei nok den. Atle viser at han har blitt en god gitarspiller, mens jeg nok har sett/hørt Paal synge bedre (dette kan kanskje ha noe med at jeg får første gang sto planta helt framme ved gjerdet - en får ikke et helt bra lydbilde da) . Jeg savnet også Strinda Strings til å skape mer ariasjon i musikken, men det er forståelig nok for dyrt å "drasse" rundt på de. Dessuten er det på tida at de begynner å kommunisere med publikum etter 5-6 år på scenen.....

Setlista:
Jeff Bridges
Heavy Rain
Snow in Berlin
Muddy River of Loneliness
Painting by Matisse
Mercy on the Street (hvor Atle for en gangs skyld nesten ikke hadde sin karakteristiske stil i soloen)
Amsterdam Stranded
Degas Eyes (B-side fra Amsterdam Stranded)
October 8
Long Hard Ride
Bayview
Sister of Mercy
Talk to Me
Electric Rain

(som sagt: skulle spilt Mercy of Maria og Spiritual isteden)


top


9. Tanmayo Olsen - stranded-mailinglist - 03.04.00

Har jeg vært på konsert med MC?
Atle Bystrøm sa i et intervju at MC var nådd så langt det var mulig, musikalsk - innenfor rammen av MC (fritt sitert etter eget hode).

Konserten på Subsirkus i Tromsø lørdag ble for meg, med AB's utsagn i bakhodet, til Midnight Choirs dødsralling. Det formelig fosset av lyd og volum utover et hoiende, brølende, dansende og jublende publikum, som viste seg IKKE å ha evnen til å lytte da Paal Flaata avbrøt Amsterdam Stranded, hang seg over mikrofonen og gjorde hysj-tegn. Kanskje har de seg selv å takke, de starta hardt ut (Jeff Bridges og Hard Rain) og klarte ikke, ville ikke (?) roe det ned. Her var ingen følelsesladede øyeblikk, ingen stille, vare, stemningsfulle stunder fylt med vakker stemme og musikk. Painting by Matisse et hederlig unntak.

Det så ut for meg som om MC har skaffa seg et nytt publikum, i allefall her i Tromsø, et ungt publikum som elsker gitarrock.

Spørsmålet er om de mister noen med denne utviklinga i retning mere støy. Og man kan vel ikke, av ren nostalgi, forlange at bandet skal spille slik de gjorde "sist". Men å rocke opp de gamle, gode låtene virker helt skjeivt. I stedet for å kjøre rockefoten med nytt materiale, bruker de stemningsfull, vakker og var musikk og radbrekker den fullstendig. Hvis Roll over (Beethoven) er et uttrykk, så var denne konserten Roll Over Midnight Choir by themselves.

Skuffet fan - som takk og lov har cd-ene. Hva sier fansen fra konserten når de lytter til cd-ene?


top


10. Erlend Tormodsgard - stranded-mailinglist - 08.05.00

Garage konserten
Dette var andre saker! Det kan hende at jeg har blitt vant til deres omlegging til nokså rocka konserter, men det fungerte i alle fall 10 ganger bedre på Garage enn i Aulaen på NHH. Lyden var mye bedre, og Garage har akkurat den størrelsen som passer Midnight Choir. Det var nokså tynt i rekkene ved starten av konserten. Grunnen var kanskje at de starta så tidlig som halv 12. Etterhvert virka det som det blei nokså fullt. Publikum skal også ha ros for å holde kjeft da Midnight Choir slo over på det rolige partiet midt i konserten. Det er bestandig noen tullinger på Garage som klarer å prate i stykker sånne sanger.

Det virka også som de likte Garage bedre. Bl.a spilte de en gammel 50/60-talls låt som IKKE stod på setlista. De spilte også noen flere sanger enn det de gjorde for en drøy måned siden (og enn det som stod på setlista). Atle hadde kommet opp med noen nye (og lengere) gitarsoloer. Paal var stilig med sin nye indianerlook, og jeg synes at han sang bedre denne gangen (men det kan bare ha vært lyden). Men jeg venter enda på at de skal prøve på å kommunisere litt med publikum, og at de skal ta flere ekstranumre .....


top


11. Henning Poulsen, Panorama (13.02.02 - Smuget, Oslo). 4 on the dice

Fine gamle sanger om igjen.
Det er lenge siden vi har hørt noe nytt fra skiengruppen Midnight Choir, men konsertene er stort sett som ren høytid å regne. På onsdag leverte den stort sett akustiske trioen en fin helakustisk forestilling i Oslo.

Ikke at en konsert med Midnight Choir er noen fest for øyet, akkurat. Vokalist Pål Flaata sitter henslengt på en barkrakk som en øltørst lærervikar på Last Train en fredagskveld. Låtskriver Al DeLoner (aka Atle Bystrøm) gjemmer seg bak pianoet, sammenbitt og mutt. Den eneste sanne scenepersonligheten er Ron Olsen, som står med sixpence'n på snei og vipper på en diger kontrabass.

Mår det gjelder Midnight Choir er det låtene som teller. Fine gamle låter som blir fremført med en helt spesiell stemning. Det er snart tre år siden vi fikk det kritikerroste Unsung Herione, og de siste årene har medlemmene styrt mye med egne prosjekter. Mistanken om at det lenge bebudede femtealbumet er et stykke unna ble styrket på gårsdagens konsert. Her holdt Flaata & co seg til gammelt materiale.

Rødvin og kafébord
Lille Maud er et kvadratisk rom med plass til rundt 250 mennesker. I disse lokalene har Akustisk Vinter-prosjektet sin faste tilholdsplass på onsdager. Denne onsdagen var Lille Maud fylt til randen med høflige publikummere som bar preg av å kjenne hverandre fra tidligere konserter. Med lave kafébord plassert foran scenen var tonen slått an. På de fleste bordene sto rødvinsflaskene like tett som ølglassene.

Stor stemme
På Midnight Choir-konserter utgjør Bystrøm selve fundamentet i lydbildet. Med piano og munnspill holder han de to andre i tømmene, og styrer tempo og fremdrift. Ron Olsen supplerer med nevnte kontrabass, og tar også en økt ved sitt beskjedne trommesett. Men det er Pål Flaatas sjelfulle røst som hever bandet fra bare interessant til noe mer. Han har en stemme som få, om noen, i bransjen kan måle seg med. Av og til synger han både soul og blues samtidig, som på forpinte Long Hard Ride.

På Violence Of The World, fra den foreløpig siste platen, høres han faktisk ut som Jim Morrison; mørk, intens og truende. På låten Jeff Bridges er tonen plutselig opprømt og utadvendt, og vi får tendenser til allsang i salen. Som ekstranummer får vi en nydelig cover av klassikeren Dixie. Hadde Elvis hatt god smak, ville han høres ut som Pål Flaata.

Derimot er ikke Flaata like heldig når han duetterer med Bystrøm. Disse to stemmene låter ikke spesielt harmonisk sammen denne kvelden. Et annet lite minus er konsertens lengde: En time og ett kvarter er i gjerrigste laget.


top


12. Paul A. Nordal, Panorama © (Det Akademiske Kvarter, Bergen 28.09.01). 4 on the dice

Godt, men usynlig midnattskor.
Midnight Choir er atter en gang på turne med sine lavmælte og behagelige låter på repertoaret. Denne gang, forøvrig midt mellom to platekontrakter, gav trioen en fin, men nøytral og nærmest usynlig forestilling.

Usynlig fordi Pål Flaata ble sittende konserten gjennom, og dermed usynlig for de fleste publikummere som ikke fikk være vitne til en spesielt visuell konsert. Sånn sett hadde den andelen av publikum som hadde fått plass på galleriet, samt de som var så heldige å være plassert like foran scenekanten, mest utbytte av konserten. For oss andre ble dette en kveld som utvilsomt bød på god musikk, men som like gjerne kunne vært spilt over anlegget - som en liveplate. Når det er sagt skal det også tilføyes at Midnight Choir rent teknisk leverte sakene sine i sin mer eller mindre uplugga forestilling. Problemet bør sånn sett ikke hvile direkte på bandmedlemmenes skuldre, men er mer et resultat av at konsertens format ikke var hundre prosent tilpasset lokalets fasiliteter.

Unplugged
Videre kjørte Midnight Choir et bortimot akustisk "greatest hits"-sett denne fredagskvelden. Låtene spente over hele bandets karriere, og inkluderte høydepunkter fra alle de fire albumene. Ingen bestemte perioder var spesielt fremhevet. Oppskriften fungerte således etter boken, og de fremmøtte viste stor begeistring og ditto beundring over de vakre tonene som strømmet over høyttaleranlegget.

Fint og usynlig
Sett under ett ble dette likevel ikke en spesielt minneverdig konsert fra Midnight Choir. Dette ene og alene grunnet formatet, som ikke kan sies å være tilpasset denne typen lokaler. Det hadde blitt noe annet dersom trioen hadde fått sjansen til å servere sin unplugged-forestilling på en mindre pub, som for eksempel i baren Maos Lille Røde, som ligger vegg i vegg, rett ved siden av Speilsalen hvor trioen var henvist. Alternativt burde det utvalgte lokalet i det minste ha vært utstyrt med en stol til hver enklelt publikummer, noe som hadde vært nødvendig for at dette skulle kunne ha holdt mål. Men på den annen side ville den løsningen ha redusert sjansene for å å oppleve trioen under høstens turne betraktelig. Men tross alt, det låt i det minste veldig bra.


top


13. Espen Hovelsen, Puls (Rockfeller, 14.09.01).

Midnight Choir til ettertanke.
Midnight Choir åpnet sin akustiske aften med et minutts stillhet i forbindelse med den horrible terroraksjonen i USA, etterfulgt av "Snow In Berlin" og "Violence Of The World", som symbolske åpningslåter. Tekstlinjer som "All the killing has begun, there is nowhere left to run, there`s no bridges left to burn", og andre henvisninger til krigersk ondskap, gjorde starten på denne konserten til sterke og gripende øyeblikk. Ellers beviste Midnight Choir for n`te gang hvilket fenomenalt bra band de er, da de trollbandt et relativt fullt Rockefeller i går kveld.

Vel, selvfølgelig maktet de ikke å trollbinde hele Rockefeller, for de sedvanlige respektløse pratemakerne var som alltid tilstede for å ødelegge den fine stemningen, men jeg har opplevd verre tilstander.

Jeg sett disse gutta et ukjent antall ganger i løpet av de siste årene, men på de siste par konsertene har jeg ikke vært så imponert som tidligere. Hva grunnen til det har vært, vet jeg ikke helt, men noe av magien har vært fraværende - og det har liksom blitt litt kjedelig. Men igår syntes jeg de gjenfant mye av det som har manglet under de foregående opptredener.

Atle Bystrøm, Ron Olsen og ikke minst Paal Flaata leverte en nydelig konsert, og med det enorme låtrepertoaret bandet nå har, er det mange godlåter som forblir uspilt; spesielt når bandet går av scenen etter kun 55 minutter, men de kommer selvfølgelig tilbake og gjør noen ekstranumre.

Fra sitt første album får vi "Talk To Me", samt Richard Thompson-låta "Turning Of The Tide", som jeg for øvrig ikke har hørt dem gjøre live tidligere. Fra "Olsen`s Lot" framføres gigantlåter som "Long Hard Ride", "My Masquerade", "Sister Of Mercy", "Jeff Bridges" og "Ballad Of Emma DeLoner", og fra "Amsterdam Stranded" er tittelkuttet alltid et høydepunkt som krever at folk holder kjeft. Folk hysjer på hverandre til den store gullmedalje da denne episke låta kommer, og det blir så mye hysjing at det overdøver snakkinga, men bråkebøttene tok etter hvert hintet. Meget vakkert framført som vanlig.

Det er ikke mulig å komme utenom Paal Flaatas fantastiske stemmeprakt, og Håkon Moslets karakteristikk - Paal Flaata har en stemme som får kvinner til å dåne og menn til å gråte - er så rett så rett! Det hele framføres med akustisk perfeksjonisme, og lyden er nøyaktig så høy/lav som den skal være.

En akustisk aften med Midnight Choir er balsam for sjela; bandet har ikke èn dårlig låt. Skal man utsette noe på konserten, må det være at de kunne spilt et noe lengre sett, men helhetsinntrykket er likevel genialt bra.


top


14. Nils Skumsvoll, Panorama (Rockefeller, 09.03.01). 6 on the dice

Akustisk perfeksjonisme.
Perfekt lyd, perfekt stemning, duggfriskt øl, stearinlys og til sist men ikke minst; Midnight Choir. Noe særlig mer enn det skulle ikke være nødvendig for å gjøre fredagskvelden perfekt for undertegnede. Dette var da også tilfelle under gårsdagen konsert på Rockefeller.

Rockefeller er i utgangspunktet en scene jeg forbinder med mer støyende musikk, en mer rockorientert scene. I går var det langt fra støyende, men det viste seg at lokalene fungerte like bra til Midnight Choir som til noe som helst annet.

Janne
Aftenen ble åpnet av det 23 år gamle talentet Janne, som i likhet med hovedattraksjonen har sin bakgrunn fra Skien. Janne bidro absolutt til å skape god stemning i lokalene med sine norske viser, som befinner seg et eller annet sted mellom Suzanne Vega og Lisa Ekdahl i stil. Koselige, litt muntre og noen litt triste betraktninger av livet sett gjennom en pikes øyne. Janne vil vi høre mer fra. Det var vi enige om, jeg og min følgesvenn.

Makan til overbevisning
Så var det klart for det som skulle bli en av mine beste konsertopplevelser opp gjennom årene. Makan til overbevisende saker er det lenge siden jeg har blitt presentert for. Tilnærmet studiolyd gjorde heller ikke inntrykket noe særlig dårligere for å si det sånn! Jeg har lenge vært klar over at disse gutta lager gode saker, men i går skjønte jeg hvor bra de egentlig er. Pål Flaatas stemme får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg kombinert med resten av bandets geniale spilleprestasjoner. Sjeldent er vel god lyd så viktig som under en konsert med Midnight Choir. Alle instrumentene må høres for å bevare helheten. Det som gjør Midnight Choir så utrolig bra er den følelsen de klarer å skape blant publikum. At dette er ekte fortvilte saker, og ikke noe patetisk kjærlighetshistorie som så mange andre artister serverer.

Yogastilling
Et morsomt innslag var bandmedlemmet som for den akustiske anledning hadde plassert seg i yogastilling bakerst på scenen. Der ble han da også blivende i samme stilling fra begynnelse til slutt. En morsom detalj, i en genial setting.

Respekt
Nydelige låter man har hørt så mange ganger før, men som aldri slutter å fenge et hengivent publikum. Stadig ble det hysjet, hvis noen skulle være så frekke å heve stemmen, noe som ellers er noe uvanlig under mer høylytte arrangementer. Publikum hadde ikke uventet stor respekt for underholdningen, men så visste de jo også hva de var kommet for å høre. Nemlig det som antageligvis er Norges vakreste musikk.


top


15. Frank Stener-Andersen, Puls (Rockefeller 02.12.00).

Manglende nerve fra Midnight Choir.
Før min andre konsert med Midnight Choir hadde jeg håpet på at de skulle vise meg at det lunkne inntrykket jeg satt igjen etter forrige konsert, kun var forårsaket av et tilfeldig arbeidsuhell. Med bakgrunn i de solide platene de har utgitt har jeg vært hellig overbevist om at de bare måtte være bra live. Dessverre klarte de ikke å overbevise meg denne gangen heller. Det virker som om de går på tomgang, og det hele mangler nerve og engasjement.

Litt over klokken elleve kom vokalist Paal Flaata og resten av bandet på scenen. Flaata med sitt sedvanlige rødvinsglass, erklærte at de skulle spille noen triste sanger.

Allerede på åpningen "Painting My Matisse" kunne man ane et band som ikke hadde den spillegleden og det engasjementet som vi så gjerne ville se. Dette bar hele konserten preg av og publikum gav på en måte ikke mer enn de fikk.

Selv om de serverte det som på plate er perler, var det noe som manglet. Det nærmeste vi kom en stemning som tilnærmelsesvis kunne minne om det de har gjort udødelig på plate, var kveldens beste låt "Amsterdam Stranded".

På partiet "Felt The Arms Of God" kunne man for første, og dessverre siste gang, var de for et kort øyeblikk der de burde være. På et punkt der de gir alt og du kan nærmest føle The Arms Of God. Det er slik vi vil ha det.

Alt for ofte havner musikken på grensen til det pompøse og utydelige. De klarer ikke å si det de så gjerne ville ha sagt. Samtidig blir en del av låtene tværet ut mot det kjedsommelige, og publikum står bare og venter på neste låt. Da gjerne med lange gjentakende gitarsoloer.

Det er greit at de prøver å skape samme stemningen som man får fra plata, men de trenger ikke å spille låtene på akkurat samme måte for det. Litt variasjon og et forsøk på gjøre ting litt annerledes live, ville nok bare ha slått positivt ut.

En av årsakene til jeg for andre gang ikke har blitt tilfredsstilt av et band som etter mitt syn er noe av det største vi har her i landet, er nok de høye forventningene. Likevel mener jeg at de burde gi mer av seg selv og ikke bare spille låtene som om det kun er en jobb de må gjøre for å prøve å innfri det publikum krever av dem. Slipper de seg litt mer løs og gir det de egentlig har inne, vil de også fremstå som det de er: Et jævla bra band. Også live.

Jeg har med andre ord ikke gitt opp å få oppleve dem på sitt aller beste. Alle gode ting er tre. Om ikke begynner jeg å tvile. Jeg skal uansett være på plass neste gang de inntar Rockefeller i et håp om at verden er rettferdig mot de som er tålmodige. Og mot bra band.


top


16. Aslaug O. Klausen, Puls (Smuget 04.01.01).

En vakker liten sak.
Midnight Choir var første band ut i denne omgang med Akustisk Vinter på Smuget. Og med et fullsatt lokale og album som Amsterdam Stranded og Unsung heroine i minne, lå alt til rette for at dette skulle bli noe lang mer enn bare en hyggelig kveld. Men det ble det ikke.

Stramme entra Midnight Choir scenen og begynte med en avdempet og inderlig fremførelse av låta "Painting By Matisse" fra Unsung Heroine.Det var også fra denne plata mye av det øvrige låtmaterialet var hentet, foruten sanger som Mercy Of Maria og Amsterdam Stranded fra albumet med samme navn.

Alt lød like inderlig sårt og vakkert, og nesten uten unntak stille. For selv i låter med litt mer fart, i den grad man kan si det, kom liksom aldri trøkket, eller noen virkelig intensitet.

Det hele utviklet seg til bare å bli behagelig tilbakelent. Så sørgelig skjønt. Men dessverre også distansert. I tillegg til denne fjernheten, manglet det berømmelige udefinerbare noe. Noe som kunne hevet stemningen. Noe som kunne skapt noe mer levende.

Nå er kanskje ikke dette bandet å forvente det helt sprudlende av. Men litt mer enn et par ord, og et smil til publikum kunne ikke ha skadet. Bare en tanke mer løssluppenhet kunne forhindret at all denne pene tristessen nærmet seg det kjedsomme.

Men for all del. Midnight Choir serverte et vakkert knippe låter. Det kunne bare vært så meget bedre.


top


17. Frank Stener-Andersen, Puls (Rockefeller 09.03.01).

En nedtonet aften med Midnight Choir.
For tredje gang på under omtrent like mange måneder skulle Midnight Choir spille i Oslo. Denne gang var Rockefellers 15-årsjubileum anledningen og det hele skulle foregå unplugged. Etter å ha sett bandet live to ganger før hadde undertegnede et lite håp om at unplugged-formatet ville matche det de har prestert i studio, i hvert fall i større grad enn de tidligere plugged-konsertene. Det skulle vise seg å bare delvis stemme.

Igjen gjør de en grei konsert på både godt og ondt. At det hele både lydmessig og kvalitetsmessig ligger veldig nært studioversjonene er i og for seg en positiv greie, men det skaper ikke akkurat de store opplevelsene for publikum. Og når overraskelsesmomentet kun dreier seg om hvilke låter som vil bli spilt og i mindre grad hvordan, så kan det hele fort bli veldig forutsigbart.

For et band som har så mye bra låter på repertoaret kan det nok virke litt søkt å be om coverversjoner, men jeg tror definitivt dette er noe de bør vurdere. Både fordi de har en stor vokalist i Paal Flaata og en musikalsk altmuligmann i Al DeLoner som definitivt vil kunne hente frem det aller beste i tolkninger.

Nå går man ikke på konsert for å høre et band spille cover, men det er liksom det å kunne variere litt og gjøre ting på en annerledes måte - slik at konsertene ikke blir for like.

Dette er den beste konserten undertegnede har sett med Midnight Choir, og her fantes virkelig mange fine øyeblikk. Unplugged funker det hele bedre, og vokalist Flaata hadde sine intense og nærmest sakrale øyeblikk som gjorde et solid inntrykk.

Helt fra åpningen, "Painting My Matisse", satt låtene som de skulle. Spesielt "Jeff Bridges" gjorde seg bra. Det er slik vi liker å høre av et sørgerlig undervurdert band. I midtpartiet av konserten falt de imidlertid litt tilbake, selv om de blant annet var innom "Amsterdam Stranded", tittellåta fra deres hittil beste album.

Etter å ha kjørt gjennom, for det var det de gjorde, den midtre delen, kom de etter hvert sterkere tilbake, og "Bayview (Time Ain’t No Friend)" var et solid bevis på dette. Et av konsertens desiderte høydepunkt hvor også bassist Ron Olsen fikk vist hva han er god for.

Avslutningsvis kom en nærmest jazzinspirert versjon av "Muddy Rivers Of Loneliness" før de etter hvert avsluttet hovedsettet med nydelige "October 8".

Før publikum ble sendt ut i Oslo-natten rakk de å gjøre to ekstralåter som bekrefter at dette er ett av Norges tristeste band. Med "Finest Hour" avsluttet de en bra konsert, selv om jeg velger å tro at potensialet er enda større!


top


18. Mats Larsen, Puls (Driv 11.02.01).

En litt trist aften.
Midnight Choir er vel uten tvil blant Norges tristeste menn. Og fint er det. Vi trenger vakker, trist musikk med følelser. Gjerne med strykere. Vi liker strykere. Men dette hadde plutselig lite å gjøre med Midnight Choir, og hørtes mer ut som en hyllest til Tindersticks. Og det var jo ikke meningen.

For på søndag spilte nemlig Midnight Choir på Driv. Og akkurat på den måten jeg liker dem best: Stoler foran scenen, stearinlys, neddempet. De hadde ikke engang med seg Palle Kruger på trommer denne gangen.

For det finnes faktisk to måter dette bandet gjør konserter på: Som et rockeband eller som et trist rockeband.

Som rockeband er det oftest fint nok, som trist rockeband er det til tider helt fantastisk. Jeg har fremdeles varme minner om turneen de gjorde med Strinda Strings (var det det de het?) for noen år tilbake.

Amsterdam Stranded er i mine ører en av de vakreste, skjøreste og tristeste norske platene jeg har hørt noen gang. Unsung Heroine fulgte ikke helt opp, men den er ikke fryktelig langt unna.

Når det nå var låter fra disse to platene som preget settet på søndag, så har man lite å utesi på kvaliteten. Stille, nedtont og til tider veldig, veldig vakkert.

Men det lille ekstra, den lille magien syns jeg desverre manglet under store deler av konserten. Det ble litt stillestående, litt for dvelende.

Kanskje noen av guttene snart burde slå opp med kjæresten eller noe lignende for å tvinge fram litt mer tristhet?


top


19. Espen Hovelsen, Panorama - 02.12.00.

Business as usual fra Midnight Choir.
Midnight Choir har levert mange minneverdige konserter i løpet av de siste årene, men gårsdagens førjulskonsert på Rockefeller vil ikke gå inn i historien blant de beste av dem.

Paal Flaata innledet med følgende ord: "Vi skal spille noen triste låter for dere", og selv om det sjelden tar av på Midnight Choirs liveframførelser, var det noe tamt over bandet i går som førte til at de aldri klarte å "fange" publikum på samme måte som de bruker å gjøre.

Få overraskelser
Etter å ha overvært temmelig mange Midnight Choir-konserter den seneste tid, var forventningene som vanlig store. Det er få band som klarer å lage så sjelfull musikk på plate, for så å overføre de samme stemningene når de spiller live. Gårsdagen bød på få overraskelser. Bandet åpner med Painting By Matisse fra siste album Unsung Heroine, etterfulgt av Jeff Bridges fra Olsen's Lot. Ingenting å si på framførelsen; Paal Flaata er fremdeles Gud bak mikrofonen, og de andre bandmedlemmene følger opp med solid oppbacking.

Ikke samme "trøkket" som før
På samme tid virker bandet litt lei på en eller annen måte. Vanskelig å forklare det, men det var ikke helt samme trøkket i låtene som vi er vant til. For eksempel blir Long Hard Ride framført uten den karakteristiske "bullet-mikrofonen" og uten piano, noe som gjør at denne fantastiske låta ikke gjør seg så godt som den pleier.

Respektløst mas i salen
Ellers er det velkjent sett Midnight Choir spiller. Amsterdam Stranded kommer midtveis i konserten, og nok en gang forsøker Paal å få publikum til å være helt stille under denne magiske låta, uten helt å lyktes med det. Det var veldig fullt på Rockefeller, men som vanlig var det en god del mennesker som ikke brydde seg en dritt om hva som skjedde på scenen. De var mer interessert i å prate med hverandre! Likevel er Amsterdam Stranded alltid et høydepunkt under Choirs konserter. Ellers byr bandet på to låter sin første utgivelse; Talk To Me og Mercy On The Street. Sistnevnte blir som vanlig altfor lang på grunn av Al Deloners "uendelige" gitarsolo. Sikkert moro for han selv, men ikke fullt så spennende for publikum.Vi får også med oss blant annet Sister Of Mercy, Mercy Of Maria, Bayview (Time Ain't No Friend), October 8, Heavy Rain samt én ny låt.

Ikke skuffende, men likevel uten gnist
Midnight Choir leverer alltid varene, men gårsdagens konsert manglet den gnisten og magien som vanligvis er hjertelig tilstede på konsertene deres. Uansett er det vanskelig være skuffa. Midnight Choir er et så bra band at de selv på en dårlig dag klarer å levere en fin konsert for et veldig fullt, men litt uengasjert publikum på Rockefeller.


top




Random Midnight Choir Quote: Bible by his side. (October 8 - Amsterdam Stranded)