Hurtiglenker i denne seksjonen.
Forord : Seigmen : Midnight Choir : Andre band : Norske band : Utskriftsvennlig versjon

Om musikk og meg

Musikk er en stor del av livet mitt, følelsesmessig. Jeg jobber mer avslappet med musikk rundt meg, slapper bedre av når jeg slapper av med musikk rundt meg. Musikk berører meg langt inn i sjelen. Jeg kan drømme meg bort og leve meg inn i både de musikalske aspektene ved musikk såvel som det lyriske aspektet. Nesten på samme måte som ved en bok. Jeg liker å vite litt om personene som lager og fremfører musikken jeg lytter til. På den måten føler jeg at musikken blir mer personlig, for meg.

Listepop og mainstream-musikk er sjeldent for meg. Av og til, men ikke i særlig utstrakt grad i allefall. Nå og da kan jeg kjøpe en singel eller til og med et helt album tilhørende nevnte typer musikk, men da er det faktisk kvalitet, på enten den ene eller den andre måten. Musikk som gir meg noe mer enn bare ren musikk, forstå det den som vil. Liker jeg et band eller en artist, spiller det faktisk ingen rolle hvor mange andre som liker/ikke liker bandet/artisten. Det betyr likeså ingenting om bandet/artisten er lett tilgjengelig, sjangermessig. Jeg skjemmes på ingen måter over at jeg av og til hører på og kjøper listemusikk eller populærmusikk.

Men, i mine musikkhyller finner man altså ikke store mengder vanlig popmusikk. I utstrakt grad finner man det mange vil kalle dyster musikk. Dyster både musikalsk og lyrisk. Musikk med smerte, tap, kjærlighet, tapt kjærlighet, savn, lidelse, håp, død, fortvilelse og mange andre dystre elementer. Musikk de fleste blir deprimert av, eller enkelt og greit, velger å ikke forholde seg til i det hele tatt. Mye av musikken jeg lytter på tilhører mer tyngre sjangre, musikalsk altså.

Jeg er ikke spesielt interessert i gammel musikk. Musikk fra før 1985 er stort sett utenfor min rekkevidde, hva interesse og lyttetid angår. Jeg er vel det man kan kalle en tilhenger av moderne musikk. Bandene og artistene jeg bruker tid på, er av forskjellige grunner, noen ganger totalt tilfeldig, begrenset til relativt svært få i antall. Det er ikke ofte jeg mer eller mindre plutselig finner et nytt musikalsk bekjentskap som blir tatt inn i min snevre musikksamling. Enda sjeldnere oppdager jeg et nytt band eller en ny artist jeg kjøper mer enn en utgivelse av. Jeg holder meg for det meste til musikk jeg av forskjellige grunner allerede har et forhold til.

Vel, det var innledningen. Nå over til en liten liste over band og artister jeg elsker og forguder, og band og artister jeg liker veldig, veldig godt. Mange av disse er norske. Faktisk tiltrekker god, norsk musikk meg minst like mye som god, utenlandsk musikk. Spesielt norsk på norsk.

Seigmen (Se også eget nettsted - Korsfarer forums)

Det er vanskelig å formidle med ord hvilken betydning Seigmen har for meg. Musikken og lyrikken treffer meg på alle strenger. Fra tidlig, hard rock, til moderne, myk, melankolsk, dyster og melodiøs rock. Høydepunktene er mange, som perler på en snor. At jeg har lånt to sangtitler til domenenavn, Opelwerk og Malmklang, forteller litt om mitt bånd til musikken. Dersom du lurer på hvordan jeg kan kalle Opelwerk Seigmens sang, og lure kan man gjerne gjøre, fordi sangen finnes ikke på noen av Seigmens utgivelser, er svaret som følger. Seigmen opptrådte live ved en rekke anledninger med Opelwerk på setlisten. Sangen var planlagt for neste album, albummet som skulle etterfølge Radiowaves, sammen med Malmklang og Frost-bite. Sistnevnte sanger kom med på samleplaten Monument, Seigmen 1989-1999, mens Opelwerk av uforståelige grunner ikke kom med.

Jeg ble først oppmerksom på Seigmen, virkelig oppmerksom, i 1997, bare 2 år før de ga seg. Av grunner totalt uvvist for meg hadde jeg klart å unngå å fatte interesse for bandet i løpet av oppblomstringen av deres største suksess i Norge. Jeg har dog i ettertid, reflektert meg fram til at det er nødt til å ha hatt noe med bandets norske lyrikk å gjøre. Før Seigmen fikk plass i mine hjerter var jeg utelukkende opptatt av engelskspråklige band. Norsk på norsk var pinlig. Jeg var amerikanisert, kort og godt.

Derfor, gitt min hang mot engelske tekster, var det nok en gudegitt styrende hånd som gjorde at mitt første Seigmen-album ble den engelske versjonen av Metropolis, som kom ut kort tid etter at suksessen i Norge, med den norske versjonen, hadde lagt seg. Jeg var innom min lokale musikkpusher, hadde litt tid å drepe mens jeg ventet på noen som skulle komme med båt fra Lofoten. Jeg bladde sakte gjennom tilbudsstativene, og kom etterhvert over et helt sort objekt. Ikke et platecover, men mer en bok/pakke. Ingenting ved innpakningen avslørte hvilket band dette kunne være, ved første blikk, og naturlig nok var nysgjerrigheten min pirret. Jeg plukket pakken opp, målte den opp og ned i hånden min. Fargen alene tiltalte meg der og da, jeg hadde vel en sort dag, for å si det sånn. Etter litt gransking avslørte bandnavnet seg, og jeg erindret vagt å ha hørt en sang med bandet på radioen ved et par anledninger. Jaja, tenkte jeg, jeg får gi disse guttene en sjanse, spesielt til en pris av 69 kroner, som selv så langt tilbake som 1997, var en rimelig penge. Fullprisplater kostet omlag 149 kroner den gang. Vel ute av sjappa og inne i Taunusen min, pakket jeg ut pakken og matet lydsystemet mitt med platen. Denon cd-spiller og Boston Accoustic 6x9 treveiskomponenter. Jeg hadde fremdeles tid å drepe før personen jeg ventet på skulle være fremme. Jeg lot Seigmen spinne mens jeg ventet. Nesten hele platen fikk gå uavbrutt, før ventetiden var over. Musikken imponerte meg langtfra på dette tidspunkt.

Metropolis ble stående i cd-spilleren i flere dager sammenhengende. Mest av latskap og litt pga. at jeg kun brukte bil til og fra skolen, og til butikken, turer på under 7 km hver vei (skolen) og turer på 1.5 km hver vei (butikken). Turer for korte til at jeg orket å bytte plate. Og slikt gikk det altså til. Sakte men sikkert krøp Seigmen inn under huden min, og inn i sjelen. Der har de forblitt siden, og vil forbli der for evig og alltid. Musikk som sitter ved første gjennomlytting har etter mine erfaringer lett for å gå fort tom for energi. Musikk som trenger flere gjennomlyttinger, henger ved et helt liv, for å spissformulere syndromet. Seigmen har med sine verker sikret seg en plass i manges hjerter, og vært kilde til inspirasjon for mer enn ett norsk band i nyere tid.

Min første plate med Seigmen, Metropolis - The grandmaster recordings, er også min favoritt blandt Seigmens utgivelser. Ikke fordi den kvalikativt er den beste, men rett og slett fordi den var min første med bandet fra Tønsberg. Hovedtyngden av Seigmens tilhengere heller mot albummet Total, som ble sluppet en stund før den norske utgaven av Metropolis. Jeg er ikke uenig, men jeg er samtidig snar å poengtere at Seigmens siste album, Radiowaves, når man ikke teller med samleplaten som ble gitt ut etter at bandet ga seg, også er en meget sterk utgivelse.

Monument er tittelen på Seigmens samlealbum, eller Best of plate. Her er mange godbiter fra tidligere utgivelser samlet, men det mangler en rekke sanger for å gjøre Monumentet komplett. Likevel, Monument er en god plass å starte dersom man er ukjent med Seigmens musikk. Albummet inneholder to låter som var tiltenkt oppfølgeren til deres siste studioalbum, Radiowaves, som nevnt tidligere. Plusser man på Opelwerk, har man en fjerdedel av en skikkelig klassiker, som det altså dessverre aldri ble noe av. Konklusjonen er i allefall, begynn med Monument, følg på med Total, og suksessivt de andre albummene. I innleggsboka på samleplaten er karrieren oppsummert, og fungerer i prinsipp som en minnetekst for bandet Seigmen. Minneteksten er tilgjengelig online.

Omstendighetene rundt bandets oppløsning er egentlig ganske greie. Gutta i bandet ble enige om, lenge før de slo gjennom kommersielt, at dersom en av medlemmene av en eller annen grunn ikke ønsket å fortsette i bandet, skulle ikke bandet fortsette heller. En dødspakt. I 1999 ble det klart at gitarist Sverre Øksoff hadde kommet fram til en beslutning som skulle innhente denne dødspakten. Sverre ønsket å prioritere familieliv foran et liv på veien, med bandet, fra konsertsted til konsertsted. Menn av ære som de er, betydde dette at pakten fra tidligere skulle fullbyrdes. Bandet dro på en landsomfattende avslutningsturne, et siste adjø til alle fans, og opphørte å eksistere samme dag som siste spillested på norgesturnees, Rockefeller i Oslo, 6. Mars, 1999. I et intervju på NRK2 i forkant av turneen, oppsummerer Alex og Sverre Seigmens karriere, samtidig som de forteller at bruddet ikke innebærer noen vonde følelser fra noens side. En tekstlig gjengivelse av intervjuet kan leses, på engelsk eller norsk, tilrettelagt av meg, online.

Jeg lagde i et anfall av både kreativitet og en god porsjon bitterhet blandet med galgenhumor en slags hyllest til bandet, ved å sette sammen noen bilder fra en av deres mest populære sanger. Bildene taler likevel ikke helt for seg selv, og derfor lot jeg mine briljante forfattergener få utfolde seg en meget smule. Se showet her.

4 av medlemmene i Seigmen startet etterhvert et nytt band, Zeromancer, et band du kan lese litt mer om lengre ned på denne siden. Sverre har i ettertid vendt delvis tilbake til musikken igjen, gjennom et samarbeid med bassist og låtskriver i Seigmen og Zeromancer, Kim Ljung, på et slags familieprosjekt (ikke helt familie i ordets rette forstand), kalt Ljungblut. Marius, som var Seigmens sjette medlem , synger nå opera, blandt andre ting.

Midnight Choir (Se også eget nettsted - Olsen's Lot)

Dette norske bandet har jeg fulgt fra første utgivelse (1994) til siste utgivelse (2003). Det hele startet altså i 1994, med albummet Midnight Choir, samme tittel som navnet på bandet, med andre ord. Albummet er egentlig svært lite representativt for de påfølgende albummene, men for kjennere, som meg, er det allikevel lett å høre rester av soundet fra dette albummet i alle påfølgende album. Sounden på albummet er inspirert og ganske dypt forankret i American Roots. Man kan faktisk lett gå i fella, og tro at dette er et amerikansk band, fra et landsens sted en eller annen plass i den amerikanske geografien. Tekstene gir også i stor grad samme inntrykk. Jeg er ingen musikkguru, og jeg er ikke særlig bevandret i musikkens historie, men, kjøper du dette albummet, vil du selv kunne dra sammenligninger med vekjente band og artister fra USA opp gjennom årene. Denne første plata til Midnight Choir er favoritten min, men likevel ikke den utgivelsen jeg synes er deres beste utgivelse. Med meg handler favorittplater ofte om når jeg først ble kjent med bandet eller artisten, ikke beste utgivelse. Dette albummet fremstår helt klart som bandets mest muntre, musikalsk, i den grad man kan definere Midnight Choirs musikk, eller denne spesifike platen, som munter.

Neste utgivelse kom i 1996. Olsen's Lot var et langt skritt vekk fra Roots-følelsen fra det første albummet, og samtidig et langt skritt mot lydbildet som skulle vise seg å prege resten av bandets utgivelser. All munterhet fra forrige album er borte, og bandets låtskriver, Atle Bystrøm, fokuserer utelukkende på dystre følelser både musikalsk og lyrisk. Bandet blir med denne utgivelsen lagt merke til, både i Norge, og i utland. Ikke helt den store oppstandelsen akkurat, men første brosten er lagt. Produksjon og distribusjon er mer rendyrket og profesjonell. Sterke krefter er hentet inn på produksjonssiden. For meg personlig, er heller ikke denne utgivelsen den som skiller seg ut som bandets beste. Det nærmer seg dog.

I det herrens år 1998, slipper bandet albummet Amsterdam Stranded. Albummet som for evig og alltid vil stå risset ned i norsk rockehistorie. Kritikere og fans er alle enige, dette er perfeksjon, bandets beste utgivelse, komplett magi. Bandet selv karakteriserer også utgivelsen som optimal. Mennesker utenfor den til nå relativt lille tilhengerskaren legger godt merke til navnet Midnight Choir. I mangel på bedre beskrivelse, er dette bandets kommersielle gjennombrudd. Dette er også albummet vokalistens, Paal Flaata, enorme stemmeprakt for alvor kommer fram. Norsk rock, og for den saks skyld, internasjonal rock, skal lete lenge etter vokalprestasjoner på samme hylle som Flaatas. Amsterdam Stranded er definisjonen på dysterhet og håpløs fortvilelse, og mye av lyrikken på albummet er hentet fra Atles egne opplevelser i livet. I ettertid viser det seg, gjennom et fåtall av intervju, at livet har slitt mer på enn noen har vært klar over, forutenom hovedpersonen selv. Min personlige relasjon til bandets lyriske elementer vokser seg sterkere og sterkere. October 8 er favorittlåten min, av et utrolig mangfoldig sortiment, alle utgivelser inkludert, er dette min sang. Nydelig musikalsk og likledes, nydelig musikkpoesi. Jeg samtykker forøvrig, med alle kritikere og fans i at dette er Midnight Choirs beste utgivelse, men mesterverktronen er for mitt vedkommende delt med en senere utgivelse.

Verdens befolkning forlater et årtusen, entrer et nytt, eller gjorde vi dette først nyttårsaften 2001? De lærde strides fortsatt. I allefall, albummet Unsung Heroine slippes i begynnelsen av år 2000. Kritikerne er en smule splittet i sine meninger. Noen hevder albummet befester bandets bunnsolide kraft, understreker det Amsterdam Stranded beviste. Andre hevder Unsung Heroine er et aldri så lite steg tilbake, kvalitetsmessig. Noen svært få påstår sågar at Midnight Choir er gått tomme, repeterer seg selv. Rent personlig, er jeg uenig med alle tre grupperingene. Jeg synes ikke platen bærer preg av repitisjon, dårligere kvalitet eller bekrefter bandets unike plass i norsk rockehistorie. Min uenighet og forklaring er, mange av sangene er rett og slett litt for muntre. Kvalitetsmessig er de fortsatt glimrende, stilen er som sagt litt annerledes enn på Olsen's Lot og Amsterdam Stranded, og der ligger min største motvilje. Den er dog ikke særlig stor, motviljen altså. Jeg lytter gjerne på Unsung Heroine, den rommer plass for en rekke nydelige sanger. Den er bare ikke platen som kommer først frem når det er tid for Midnight Choir i cd-spilleren min. Kommersielt er ikke Unsung Heroine bandets største suksess, men selger relativt godt. Særlig sett i sammenheng med at et annet norsk band herjer salgslistene både her hjemme og i utland. Et band som har fått mye mer oppmerksomhet enn Midnight Choir. Nokså urettferdig etter min mening. Bandet er langt i fra dårlig, men når musikk-kritikere selv sammenligner Madrugada med mitt band, mener jeg koppen er mer enn full. Et sted må grensen gå, og this is it! På godt norsk. Madrugada ble mer eller mindre verdenskjente over natten, mens Midnight Choir har gått gradene, steg for steg, og er ennå ikke verdensberømte. I den grad Madrugada tilhører samme sjanger som Midnight Choir, burde de kanskje være en aldri så liten smule takknemlige overfor Midnight Choir, som har banet veien klar for seg.

Vi har nådd år 2002, og normalt sett, gitt Midnight Choirs utgivelsesintervall, skulle man en gang i løpet av årets 365 dager hatt et nytt studioalbum i samlingene våre. Istedet slipper bandet slash plateselskapet Best of Midnight Choir, Selected Songs Vol. 1. Vol. 1 antyder at det er planlagt ennå en lang karriere og ved et senere tidspunkt, ennå en samleplate. Feil i første ledd, men korrekt i siste ledd. En ny, mer passende samleplate vil se dagens lys om ikke lenge. Så sier sjefen for plateselskapet til Midnight Choir, Terje Engen ved S2 Records. Det er også planlagt en dvd med variert livemateriale om litt. Endel løse strenger å knytte sammen først, mon tro? I et representativt historisk perspektiv er jeg glad det er en ny samleplate i anmarsj, Vol. 1 mangler en del av Midnight Choirs fineste stunder. Forhåpentligvis blir det plass til disse i Vol. 2.

Et definitivt mesterverk er vel en god måte å ende noe særdeles unikt og verdifullt på? Absolutt. Året er nå 2003, og kronjuvel nummer 2 fra Midnight Choir slippes. Waiting for the bricks to fall. Dysterheten er tilbake, og elementer fra Olsen's Lot dukker også opp. Et prakteksemplar av et album. Kritikerne er fortsatt litt splittet i sine meninger, men hva gjør vel det? Det har etterhvert blitt en vane for bandet å dra til strøk i verden svært få andre band ville dratt for å spille inn album. Waiting for the bricks to fall er noe så sjeldent som en analog plate. Tatt opp i et analogt studio. De har til og med hentet inn lokale kor-krefter, noe som kommer ettertrykkelig frem, sammen med noe som unektelig høres ut som et kirkeorgel, på Long time ago, et over ni minutter langt epos av en annen verden. Paals vokale prestasjoner når nye høyder, men albummet gir også plass for låtskriver Atle til å synge solo i vakre Mrs. Donald. Atles stemme er hes og øm, omtrent som Bob Dylan. Ingen dårlig vokalprestasjon, langt ifra, men jeg er i allefall glad Paal er/har vært vokalisten i bandet. Samtidig merker jeg meg at akkurat denne ene sangen er valgt nøye ut som Atles, melodien passer stemmen perfekt, Paals stemme hadde sannsynligvis blitt fremmed i denne melodisettingen.

2004, R.I.P. Midnight Choir. Fem år og en måned, pluss litt til, etter at Seigmen oppløses, oppløses Midnight Choir. Dermed er ringen sluttet for begge mine favorittband. Ubeskrivelig trist. Jeg fikk aldri anledning til å oppleve hverken Seigmen eller Midnight Choir live. De tre medlemmene i bandet har fortsatt planer for utgivelser, hver for seg, men det vil aldri bli det samme som summen av disse. Mer om bakgrunnen for oppløsningen finner du her.

Andre artister/band

Jeg har en relativt stor platesamling, men flestparten av albummene i samlingen er artister/band kun representert med ett album hver. For å beskrive dette på en litt mer forståelig måte, artister/band jeg egentlig ikke er tilhenger av, men som ved et eller annet tidspunkt har lagd i det minste en plate jeg liker, eventuelt liker noen av sangene på. Disse artistene/bandene kommer jeg ikke til å nevne i særlig utstrakt grad her. Denne seksjonen heter tross alt ørebalsam, og da mener jeg mer artister/band jeg følger med, kjøper mer enn en plate med. Artister/band jeg definerer meg selv som tilhenger av. Musikk som gir meg noe mer enn kun et flyktig bekjentskap.

Ja, da kjører vi i gang med listen over mine favorittartister/band, foreløpig, nå som alle formaliteter er unnagjorte. I alfabetisk rekkefølge. Oppføringer merket med pil til venstre for seg, er artister/band jeg setter særdeles stor pris på og som har hatt stor betydning i livet mitt, mens oppføringer merket med en boks til venstre for seg er artister/band jeg ikke nødvendigvis liker mindre, men kanskje ikke følger like slavisk som de merket med pil. Artister/band jeg ikke nødvendigvis har knyttet til meg som et utslag av tidsepoker i mitt liv, men blitt kjent med på et litt mer tilfeldig vis.

Norske artister/band

Norsk rock, og norsk musikk generelt har de siste årene opplevd et skikkelig løft, både musikalsk men også i aksept. Her til lands såvel som utenlands. Nå kan det jo alltid argumenteres med at norsk metal har vært svært populært i mange år, utenfor Norges grenser vel og merke. Det får bli argument i en diskusjon for en senere anledning. Argumentet er godt nok, det står ikke på gyldigheten av akkurat det, men jeg refererer mer til den litt mer tilgjengelige typen norsk musikk, når jeg skriver om løft.

Nå har det seg sånn at det ikke er derfor jeg foretrekker norske artister/band framfor utenlandske. I allefall ikke fordi det er mer akseptert nå enn for noen år siden. Jeg liker norsk musikk når det er bra musikk, uansett om året er 1990 eller 2004, og jeg synes det er ekstra fett når tekstene er på norsk. For å klarere noe som egentlig går feilaktig frem i mine beskrivelser av band jeg liker og foretrekker; Jeg mener ikke at jeg for eksempel foretrekker Dosertanker framfor A Perfect Circle. Det jeg mener er at jeg leter først blant norsk musikk når jeg er eventyrlysten og på jakt etter noe nytt å snurre i cd-spilleren min.

Nedenfor følger en oversikt over norske band jeg har glede av og følelser for, foreløpig. Fem av disse synger helt eller delvis på norsk til og med, slå den. Pil markerer band jeg er tilhenger av, boks markerer band jeg liker veldig godt, men ikke nødvendigvis eier hver eneste innspilt plate med.

Did you know my only desire was to die

Credits.