Hurtiglenker i denne seksjonen
Lenker : Forord : Hvilke dyr? : Dyremishandling! : Mine kjæledyr : Tidligere : Utskriftsvennlig versjon

Dyr, mennesker, dyrevern og mishandling

Først noen nyttige og viktige lenker.
Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø
Dyrevernalliansen
Dyreklinikk
Omplassering
NOAH

Å ha ett eller flere kjæledyr gir livet en annen dimensjon, slik det å få barn, uten sammenligning forøvrig, gir livet en annen dimmensjon.

Uansett hvilken type kjæledyr man velger å ta til seg, medfører dyrelivet både ansvar og glede for husstandens menneskelige medlemmer. Uforbeholden og kravløs hengivenhet møter avhengighet og hjelpeløshet. Humørspredning møter mosjon, eller noe i den duren. Et veljustert og fornøyd kjæledyr er et elsket kjæledyr. Et kjæledyrs oppførsel og vesen viser hva slags type menneske dyrets eier(e) er.

Kjæledyr trenger i utgangspunktet kun tre ting, mat, drikke og kjærlighet/trygghet. I tillegg bør de fleste kjæledyr ha mosjon samt nødvendige, regelmessige såvel som uregelmessige vaksiner. Egen liggeplass/privat plass, leker og leketid, godbiter for spesielle anledninger, er også elementer man bør legge til rette for. For mange dyrearter er mosjon selvstyrt eller synonymt med leketid, men for typer kjæledyr som for eksempel hund, er arten tildels eller fullstendig avhengig av eiers tiltak og tilrettelegging.

Dette høres da forferdelig mye, masete og slitsomt ut, listet opp på denne måten, ikke sant? Nei, faktisk passer alt ganske godt inn med menneskenes behov og daglige gjøremål. En eller to ekstra munner å mette, fire eller åtte ekstra føtter å mosjonere er ikke rare omstillingen, hverken økonomisk, organisatorisk eller energimessig. Kjærlighet har vi alle mer enn nok av i oss til en eller flere ekstra mottakere. Litt gulv- eller sofaplass kan vi alle avse.

Det man får igjen for litt ekstra arbeid og litt større husholdningsutgifter er så mye større og viktigere enn målbare ting. Man får altså uforbeholden hengivenhet og mye glede igjen for det lille besværet man har. Alt i alt en temmelig ekstrem gevinst i forhold til innsats.

Hvilke dyr er passende som kjæledyr?

Egentlig ikke mange. Jeg er av den mening at dyr som i utstrakt grad tas ut av sine naturlige omgivelser, ikke er egnet som-, eller bør tas til kjæledyr.

I all enkelhet, anser jeg kun katt og hund som passende kjæledyr (knapt disse engang, men nå har vi nå engang domestikert disse, så da får vi for pokker ta vare på dem også).

Dyremishandling!

Jeg har absolutt null toleranse for dyremishandling!! Dyremishandling kan forøvrig være så mye mer enn det man vanligvis forbinder med ordet. Det er ikke bare pining og torturering av dyr som omfattes av begrepet dyremishandling. Også forsømmelse av dyrets behov, behov for mat, drikke, mosjon, kjærlighet, trygghet, harmoni og begrensninger går herinnunder. Skaffer man seg et dyr, forplikter man seg til å se til at dyret har det bra, uansett hva som måtte oppstå i livene våre, ferie, sykdom, barn eller økning i bortetid fra hjemmet. Mest av alt forakter jeg mentaliteten som hersker vilt rundt omkring i verden, i Norge også, i aller høyeste grad. Vi er på ingen måter bedre enn andre land. Hva snakker jeg om? Jo, mangelen på respekt for dyrene som et levende, tenkende og følende vesen.

Dyret angriper!! Jaggu, dyr angriper faktisk, angriper både mennesker og andre dyr. Ikke så ofte, og som regel helt ut av det blå, ingen forvarsler. Forbannet sludder og vrøvl og symptomatisk for vår måte å tenke på. Angriper et dyr, er det alltid et resultat av en av følgende årsaker.

Dyret er syk, syk i sinnet. Enten medfødt eller påført av menneskers mishandling av dyret.
Dyret er trengt opp i et mentalt og fysisk hjørne. Uten mulighet for første problemløsning, flukt.
Dyret er/blir sterkt og unødig provosert/trakassert.

Dyr angriper aldri av det vi forbinder med ordet ondskap. I absolutt alle tilfeller av angrep, er det forvarsler, enten ignorert eller påført av dyrets eier, eller som følge av eiers manglende evne til å påse at dyret ikke havner i situasjoner beskrevet i overfornevnte to nederste punkter.

Hva dyremishandling i den tradisjonelle betydningen av ordet angår, tortur og pining, er det endel ting å ta med i betraktning, før man går av skaftet, eller avskriver det som noe bare samfunnets utskudd bedriver på sin altfor omfattende fritid. Følgende tekst må på ingen måter oppfattes som unnskyldninger eller aksept for dyremishandling. Se på teksten som perspektiv, et forsøk på å se bak selve handlingene.
Denne typen mishandling kan like lett utføres av dyretransportører, bønder, barn mishandlet eller forsømt av sine foresatte eller andre nærtstående personer, som samfunnets utskudd. Norge er langt fra best i klassen når det gjelder dyrevennlig dyretransport, heller ikke hva bruksdyrhold (bondegård og dyrefarm) angår. Dette forsøker organisasjoner som Dyrebeskyttelsen, Dyrevernalliansen og NOAH å gjøre noe med, sette det på den politiske og samfunnsbevisste dagsordenen. Barn og ungdommer med uttalte tendenser til dyremishandling mangler som sagt noe i livet sitt, eller er selv offer for mishandling. Dette må gripes fatt i, med holdningsskapene arbeid både med henblikk på dyrs dokumenterte følelser og tanker og med henblikk på foresattes ansvar overfor sine egne barn.
Enda et tankekors i forhold til unge dyremishandlere er det veldokumenterte (har ingen kurrante lenker til dokumentasjon for hånden akkurat nå, leter det muligens opp senere) faktum at disse i utstrakt grad trapper opp før eller siden, til mishandling av andre mennesker.

Mine firbeinte

Mine og mine.... Jeg og min (eks)samboer har tre kjæledyr. En hund, Jenny, hun ble 14 år, og tre katter, Heike, Ted Ove og Mons (hannkatter alle 3). Tristan og Samsung har kommet og gått bort i mellomtiden, hvil i fred. Jenny kom til oss først, 2 år før jeg traff samboeren min. Jenny ble omplassert fra min samboers søster til min samboer som følge av familieforøkelse. Heike var neste ankomst. Omplassert fra en eldre mann med altfor mange kattunger, og liten evne til å ta seg av disse. Ted Ove er relativt ny i huset. Vi har hatt ham siden våren 2004. Også Ted Ove er omplassert, logisk nok, utifra alder og tidspunkt han ble en del av husstanden på. Min brors familie hadde ikke lengre rom for katten, etter at familien anskaffet seg flere dyr, undulater, som Ted Ove gjorde seg stor flid i å jakte på. Noe som er helt naturlig, i samsvar med katters utbredte jaktinstinkt.

Alle tre dyrene går godt overens. Jenny var tidligere vant med vår udelte kjærlighet, men vi har lagt vekt på å gi henne like mye oppmerksomhet som kattene. Videre, vi gjorde ingen forsøk på å tvinge noen av kattene på henne. Vi tok tiden til hjelp. Med Heike gikk det relativt kort tid før vennskap og toleranse oppstod. Heike var såpass liten da vi fikk ham at pattelysten fremdeles var tilstede. Etterhvert ble dette en liten pest og plage for Jenny, som stadig måtte finne seg i at Heike søkte pupp. Selvfølgelig forsøkte vi så godt vi kunne å ta Heike bort fra pattene, men enkelte ganger, spesielt på nettene, slapp han nok ubegrenset til. Jenny ser ikke ut til å bære merker av belastingen, tvert i mot, hun viser omsorg den dag i dag for Heikegutten vår. Følelsene er gjensidige, Heike er fryktelig glad i Jenny.

Med Jenny og Ted Ove har det tatt lengre tid. Ted Ove var for det første mye eldre enn Heike var da han kom til oss, full av miljøpreging. Vant med å være uhemmet i forhold til andre dyr, ikke vant med hunder. Han satte seg tidlig i respekt overfor Jenny, og før Ted Ove begynte å slippe ned guarden, lot Jenny ham være i fred, og omvendt. Det er først i skrivende stund (medio august 2004) at Ted Ove oppsøker Jenny selv, uten å frese. Nå spiser alle tre dyrene side ved side, Ted Ove tar i mot Jenny når vi har vært ute og gått tur, de snuser på hverandres snuter, og deler av og til sågar seng om natten.

Hva så med kattenes forhold til hverandre? Heike var nok den som lagde mest oppstyr når Ted Ove kom til oss. Heike har utrolig lav panikkterskel hva andre katter angår. Hyler og freser, fekter og klikker helt loco bare en fremmed katt nærmer seg. De første ukene med to katter var de verste. Ted Ove er lekende av seg, og vant med andre katter, og oppsøkte aktivt Heike med lek i sinn. Heike, som sagt, panisk bare ved en annen katts blikk, la gang på gang på sprang vekk. Ved et tilfelle la Ted Ove litt for målbevisst på sprang etter, og det endte med at Heike gjorde på seg av ren skrekk. Uten at Ted Ove i det hele tatt var nær Heike. Ved et punkt vurderte vi å sende Ted Ove fra oss igjen, for Heikes skyld, men bestemte oss for å forsøke litt til, fra da av med litt påtvungen nærhet kattene i mellom. Fra da av gikk tilvenningen kjapt. Nå spiser alle dyrene som sagt, side ved side, Heike og Ted Ove oppsøker hverandre vekselvis, deler sofa og seng, og respekterer hverandres tilstedeværelse. Heike viser ennå tegn til panikk dersom Ted Ove blir for aggresiv i sin lek, men dette faller nok på plass om ikke lenge, det også. Ted Ove forstår at Heike ikke er motivert for lek riktig ennå, og tar det mer og mer med ro i så henseende.

Ted Ove er kosekatten, han ligger gjerne på fangene våre, og i sengen vår om natten, Heike har siden han først fikk smaken på utelivets gleder, vært en utekatt, mest innom for å spise, så ut igjen. Slik har han vært fra lenge før Ted Ove kom, med andre ord, Ted Ove er ikke skyld i dette. Heike kommer sjeldent frivillig opp på fang, og foretrekker å ligge en annen plass enn oss om natten, eller ved middagshvil. Vi regner med at han både er preget av sine første måneder hos den eldre mannen vi overtok ham fra, og at han har mer urolig blod i seg, enn hva Ted Ove har. Forøvrig håper vi at kosen kommer mer og mer etterhvert som Heike blir eldre.

Begge kattene er kastrert. Jenny er ufrivillig sterilisert, da hun nettopp har hatt livmorsbetennelse. Etter konsultasjon med veterinær, som mente dette ville bli et tilbakevendende problem hver løpetid, ble vi anbefalt å fjerne livmoren, for Jennys del. Litt trist er det da, at Jenny aldri har fått opplevd å få valper.

Jenny er 90% Labrador, 10% Japansk Spisshund, og er sort i pelsen. Heike og ted Ove er gråspraglede skogskatter begge to og ligner veldig på hverandre, Heike litt mer langhåret enn Ted Ove.

Tidligere kjæledyr

Min mor fikk seg en nydelig liten valp når jeg var 12 år gammel. Denne hunden, en tispe kalt Lady, ble nesten 13 år. For snart 12 år siden døde hun. Det går ikke en dag forbi uten at jeg fremdeles har Lady i tankene mine. Lady fulgte meg, og jeg fulgte henne i tykt og tynt, i nesten 13 år. Jeg ser ikke bort i fra at jeg vil huske henne resten av mitt liv.

Lady fikk hjerneslag en novemberdag jeg var på besøk hos min nåværende samboer. Jeg ble oppringt av min mor, som fortalte at noe var galt, men at hun ikke helt visste hva. Vi ble enige om at hun skulle se det litt an før veterinær ble kontaktet. Dagen etter viste det seg tydelig og klart at her var det ikke noe mer å vente på. Jeg kjørte hjem, og møtte et syn som er brent fast på netthinnene mine. Lady, som vanligvis snurret rundt seg selv, hoppende glad for å se meg, visste knapt hvor eller hvem hun var, gikk for det meste rundt omkring uten mål eller mening. Alikevel, noe av henne må ha vært tilstede ennå, for Lady logret ved synet av meg, og forsøkte så godt hun kunne å komme meg i møte. Førligheten var allerede da betraktelig svekket. Etter mye om og men, viste det seg at veterinæren ikke var villig til å komme hjem til oss for å undersøke Lady, dermed måtte vi administrere Lady ut i bil, og kjøre fire mil. En tur vi var overbevist om at ville forverre Ladys tilstand. Lady gikk mer eller mindre helt av seg selv inn i bilen før vi dro avgårde, men etter fire mil i bil, måtte hun bæres inn til veterinæren. Det ble konstatert at Lady med nesten 100% sikkerhet hadde fått et nytt slag i løpet av bilturen. Veterinæren konstaterte også at det hadde vært et slag forrige dag.
Eneste humane tingen å gjøre var å la Lady sovne rolig inn. Jeg satt hos henne, like foran henne slik at hun kunne se og lukte meg, strøk henne, snakket rolig og kjærlig til henne. Øyenlokkene på Lady ble tyngre og tyngre, og etterhvert sovnet hun altså inn. Veterinæren satte så en dødelig dose med hva det nå enn er de benytter slags stoff. Og med det, var Lady borte. En av mine kjæreste og mest dyrebare venner gjennom 13 år var død.
Gråtene bar jeg min døde Lady ut i bilen igjen.

Før og mens Lady levde hadde jeg til sammen tre undulater, to av gangen. Den første, Jacob, døde, og da ble Tass alene, dermed kom Pelle. Jacob var den av undulatene jeg fikk tilbrakt mest tid sammen med, og også den av undulatene som levde lengst og ble mest tam. Vi brukte å leke gjemsel. Jeg under stuebordet, og Jacob oppå bordet. Lady reddet faktisk Pelles liv ved en anledning. Pelle hadde falt fast mellom veggen og en veggpanelovn. Lady varslet oss om det inntrufne, vekket oss tidlig på morgenen. Heldigvis, og takket være Lady, gikk alt bra. Etter at Tass døde, hadde jeg vel egentlig fått nok av hele opplegget med dyr man knytter seg til, som dør. Pelle ble gitt bort til sønn av en arbeidsvenninne til min mor. Om jeg ikke husker helt feil, var jeg rundt 15-16 år da Pelle ble gitt bort.

Leave your engines running while we stop to steal the sky

Credits.