Fra X til døden

Forsvinner én i bandet, er det slutt.

Sa en fornøyd Alex Møklebust til undertegnede på vårparten 1992, da det knapt tre år gamle bandet nylig hadde gitt ut sin første CD. Det var mini-albumet Pluto, som hørtes helt annerledes ut enn alt annet som ble gitt ut av norsk rock på den tiden. I en femstjerners anmeldelse i Ny Tid hadde jeg tidligere blant annet skrevet: Flerrende frost-rock fra Tønsberg. Harde, bitende flater av lyd... Dette seige skrekkteateret av ord og musikk fungerer imponerende godt under de fem kuttene på Pluto, som uten tvil tikker inn som en av de mest overbevisende debutene på lang, lang tid. Se opp for det femhodede trollet Seigmen, som fort kan vise seg å bli en av de aller mest interessante gruppene her hjemme.

Snart syv år senere kan vi fastslå at vi begge skulle få rett, der vi satt som slaver av solen på taket av en uterestaurant på Grynerløkka i Oslo. Seigmen brukte bare to år på å slå an hos et større publikum her hjemme. Gjennombruddet kom med tredjealbumet Total på høstparten 1994, et album som mange gamle Seigmen-fans fremdeles betrakter som deres beste. Suksessen fulgte i kjølvannet av bandets forbløffende versjon av deLillos-hiten Hjernen Er Alene, som i hendene på Tønsbergmusikerne ble et angstfylt og likevel underlig mektig epos, der de siste hundreogsyv sekundene er et løft mot en tilsynelaténde uendelig himmel; en energi som bare stiger og stiger mot klimaks - og deretter løftes enda litt til. Sannsynligvis er det et av de største øyeblikkene i skandinavisk rock overhode.

De som alt hadde fulgt Seigmen en stund, ble neppe like overrasket som norske radiolyttere. Viljen til voldsomme utblåsninger, melodisk spennvidde og gotisk poesi fantes alt på Pluto, og slo for første gang ut i fullt flor på Mesusah, som opprinnelig dukket opp på en Rock Furore-CD høsten 1992. Fra de skjelvende gitartonene i åpningen til det endelig punktumet ble satt ni minutter senere, var vi tatt med gjennom landskap ingen norske band hadde vist oss tidligere. Dette var virkelig en reise fra ekstase til døden, og langt på vei også hellige skrifter i historien om hjemlig rock, der Seigmen viste en vilje til musikalsk drama som knapt noen hadde berørt før dem. Blant dem som oppdaget Seigmen gjennom Mesusah, var Sonylabelen 1:70, som var tenkt som en spydspiss for den nye, norske rocken.

Det var for en gangs skyld rett avgjørelse til rett tid. Grungebølgen med band som Nirvana og Pearl Jam hadde gjort et stadig voksende publikum mottagelig for intelligent rock av det hardere slaget, muskuløs musikk som nok til tider hadde i seg elementer av metal, men som defintivt ikke var heavy. I kjølvannet av denne utviklingen ble Seigmen og Motorpsycho de kanskje to viktigste gruppene i norsk rock på 90-tallet. De var svært forskjellige fra hverandre, men delte en visjon om å sprenge grenser, og ta norsk rock dit den aldri hadde vært før. Seigmen endte opp med å selge flest plater: Den Sylvia Massey-produserte Total landet raskt på 20 000 enheter i 1994, mens oppfølgeren Metropolis solgte svimlende 50 000 året etter. Seigmen var det første undergrunnsbandet fra 90-tallet som ble folkeeie, og det med en stil og en holdning som var radikalt annerledes enn all annen hjemlig musikk på den øverste delen av hitlistene.

Det var en prestasjon som de fleste band ville vært mer enn fornøyd med å kunne surfe på resten av karrieren. For Seigmen-medlemmene føltes det snarere som en omfavnelse de nå var nødt til å snu til en utfordring for seg selv. De hadde startet opp som opprørere i musikkmiljøet i hjembyen, og omtalte senere kritiker- og publikumssuksessen Metropolis (som også kom ut i engelskspråklig utgave) som et nødvendig feilskritt - Som å få god karakter på en prøve du ikke har forberedt deg skikkelig til. Midtveis på 90-tallet var Seigmen blitt det største rockbandet i Norge, samtidig som de opplevde både jantelov og baksnakkelser. Tabloidpressen hauset opp en håndfull konserter i England som et forsøk på internasjonalt gjennombrudd, noe som førte til at Radiowaves i 1997 i enkelte kretser ble oppfattet som om (de motvillige) stjernene lot sine norske tilhengere i stikken. I virkeligheten var Radiowaves deres beste album siden Total - der musikken kombinerte det melodisk iørefallende med skarpt tilhugd teknologi, og viste et band som ikke bare hadde maktet å beholde mye av det beste av sin egenart, men også angrepene fra nye vinkler. Om overgangen fil engelske tekster førte til at Seigmen mistet noe av sitt umiddelbare særpreg, maktet bandet likevel å forbli tro mot essensen av seg selv, midt i en radikal selvransaking.

Forsvinner én i bandet, er det slutt... Og nå er det altså det. Men beretningen om Seigmen ender likevel på best tenkelige måte, fordi bandet like til siste øyeblikk forble tro mot seg selv, mot kameratskapet og mot musikken. På dette albumet kan du høre utdrag fra denne historien, fra Pluto og Ameneon til de nye, tidligere uutgitte låtene Frost-Bite og Malmklang - den sistnevnte oppkalt etter et spillested i Kirkenes, en av de mange plassene der Seigmen har gjort inntrykk i løpet av disse ti årene. Månen har kanskje forfalt, men de fem Tønsbergmusikerne har etterlatt seg en skinnende arv; et lys som du nå kan vokte.

Arvid Skancke-Knutsen

Fra Forordet i Monument Seigmen 1989-1999