Olsen's Lot - a Midnight Choir fan site ! Olsen's Lot - a Midnight Choir fan site ! News and stuff ! All things Midnight Choir ! Guestbook, polls, e-mail and more ! Stuff that doesn't warrant a category of it's own !
. . . . . .
 
The Amsterdam Stranded release.
Click the song titles(all) to recieve streaming real media sample. You'll need a media player capable of Real's Real Media format.



Amsterdam Stranded release - Front Cover Tracklist
01. Harbor Hope : 8.00
02. October 8 : 4.22
03. Mercy of Maria : 5.36
04. Amsterdam Stranded : 4.08
05. And the rain redoubled in violence : 1.09
06. Muddy river of loneliness : 6.59
07. Death`s threshold step #2 / The train : 4.15
08. Dear friend : 5.14
09. Bayview (Time ain`t no friend) : 5.09
10. Finest hour : 3.39


Artists: Paal Flaata, Al DeLoner, Ron Olsen and Terri Moeller
Recorded february-march 1998
Estudios Valentim De Carvalho Lisbon, Portugal
Produced by Chris Eckman
Engineered by Phill Brown
Cover Design by Union
Photos by Marcel Lelienhof
Songs: 10
Duration: 48.53
1998 S2 Records - distributed by Universal Music



Artwork.

Amsterdam Stranded release - Front Cover  Amsterdam Stranded release - Back side  Amsterdam Stranded release - Booklet  Amsterdam Stranded release - Booklet

Amsterdam Stranded release - Booklet  Amsterdam Stranded release - Booklet  Amsterdam Stranded release - Booklet  Amsterdam Stranded release - Booklet



Amsterdam Stranded Album Reviews
12 reviews
1| 2| 3| 4| 5| 6| 7| 8| 9| 10| 11| 12



1. Terje Eidsvåg - Adresseavisen 23.10.98

Ikke til å tro
Skiens-trioen har laget et mesterverk. Blå romantisk rock i verdensklasse.

Det er lett å mobilisere ekstra skepsis når ei samstemt Akersgate roper «Ulv», eller i dette tilfelle snarere «Jesus». Etter flere døgn med skjerpede ører, er det en glede å kunne kapitulere: Midnight Choir har laget ei plate av et format de færreste band er i nærheten av i løpet av lange karrierer.

Trioen som debuterte lovende med småpen gitarstyrt americana i 1995, tok et gigantsprang med «Olsen's Lot» i 1996. Sammen med produsent Chris Eckman(Walkabouts) gikk de dypere til verks på ei storslått, romantisk plate, løftet fram av Paal Flaataas mektige røst og Atle Bystrøms høyreiste melodier.

Noen av oss regner «Olsen's Lot» som en av de beste norske engelskspråklige platene noen sinne. «Amsterdam Stranded» er en divisjon over, for å si det sånn. Her synger Flaataa som ingen norske rockvokalister har gjort det før han, ja, som knapt noen rockvokalister i 1998. Her forenes en storslått stemme med melodi og tilstedeværelse, på et vis som gjør det naturlig å nevne Roy Orbison, Elvis og Jeff Buckley. Denne plata har sterkere preg av samtid enn forgjengeren, samtidig som den låter tidløs («Death's Treshold Step» er som snytt ut av melodien til «San Francisco»)

Chris Eckmans produksjon løfter Bystrøms blåvakre melankolier til uante høyder, gjennom utstrakt bruk av piano og strykere. Den eneste innvendingen jeg klarer å mobilisere, er at Bystrøms tekster lener seg vel tungt mot kjente fraser. Stemningen i dem formidles imidlertid med en kraft som ikke står tilbake for noe. Som mange av de beste platene i sjangeren er denne en grandios bønn om nåde. Det er risikabelt å spille med så store følelser, men når man først vinner, vinner man stort. Dette er stort.


#top


2. Håkon Moslet - Dagbladet 20.10.98. 6 on the dice

Midnight Choir er tre sære einstøinger. Men hvilke einstøinger. Låtskriver og tekstforfatter Atle Bystrøms private helvete har blitt til årets flotteste og mest ambisjonsrike norske album.

Undertegnede brukte uttrykk som «vidsynt», «knugende dystert» og «uvanlig gode låter» da Midnight Choirs forrige album ble anmeldt. Gang karakteristikkene med ti, og du har den farlig sterke «Amsterdam Stranded». Stilen er av det episke pianobaserte slaget, med lange, seige melodilinjer og store orkestrerte arrangementer.

Avgrunn

Amsterdam Stranded er et resultat av en musikalsk utvikling som startet med låta «The Ballad of Emma deLoner», den hjerteskjærende sjuminutteren på Choirs 96-album «Olsen's Lot». Det var der trioen staket ut sin nye, varige musikalske kurs, med neddempet, såkalt «widescreen rock'n'roll», og det var der låtskriver og gitarist Atle Bystrøm begynte å beskrive sine personlige tanker rundt drepende ulykkelig kjærlighet og det å gå til grunne. I et intervju med Dagbladet i vår fortalte Bystrøm, eller Al DeLoner som han liker å kalle seg, om hvordan hans eget liv har vært faretruende nær avgrunnen de siste to årene. Som den ekte kunstnersjelen han er, lar han sitt eget indre mørke, sin egen desperasjon og sin egen sorg ligge som et fingeravtrykk over hele dette albumet.

Nådeløst personlig

Amsterdam Stranded er et dokument av den helt nådeløst personlige typen. Til tider er det tøft å være lytter, fordi nerven er så sterk, og fordi stemning og tekster er av det nærmest suicidale slaget. Og fordi Elvis Presleys hulkende norske slektning Paal Flaata er en tekstformidler med en helt sjelden tilstedeværelse og overbevisning. Som Al DeLoner krabber vi oss opp i knestående; mentalt forslåtte, tunge til sinns og med gråten på lur etter å ha gjennomlevd «Amsterdam Stranded». Lytter man tilstrekkelig, vil man føle platas låter fysisk på kroppen; skremmende, gripende og vakre på en og samme tid.


#top


3. Stein Østbø - VG 19.10.98

Fra ånd til munn
Står vi med Midnight Choirs tredje plate overfor det sterkeste og mest personlige dokumentet i norsk rocks historie noensinne? Jeg tror det.

Det er både livsfarlig og hodeløst ambisiøst - for ikke å si pretensiøst - når artister knytter eksistensialisme til et populærmusikalsk produkt. Det er likevel tilfellet med «Amsterdam Stranded», en plate så breddfull av religiøse grublerier at Cash, Cave og Cohen fremstår som et gospelkor i sammenligning.

Midnight Choirs åndelige fundament, Atle Bystrøm (alias Al DeLoner), presenterer her en lidelseshistorie uten make i norsk rock. En fortettet og fortvilt beretning fra et troende menneskes avgrunn, bønnfallende og resignert. En desperat historie om kjærlighet - eller mangelen på den - på to forskjellige nivåer: konkret til en kvinne, metafysisk til Gud.

Det blir nødvendigvis ingen party-plate når åpningsordene lyder «I've lost my religion, the path to God».

Troverdighet

Blir det for mye på en gang? Blir tungsinnet overveldende? Vel, faren er der, men Bystrøms tekster fremstår på et underlig vis som en trosbekjennelse fra en mann som allerede har vært i Helvete og tilbake. Bystrøm er i likevekt igjen, han ser fremover. Den verste sjelekvalen er allerede opplevd. Han har fått syndenes forlatelse og unngår forandringen til syndenes forflatelse. Samtidig skaper den musikalske rammen rundt tekstene troverdighet. Chris Eckmans nakne, nesten gjennomsiktige produksjon skaper katedralfølelse rundt sangene, der Paal Flaatas skjærende desperate stemme jamrer ut budskapet.

Sangene blir som en bønnelenke av personlige bekjennelser, der tekst og musikk går hånd i hånd. Et skjørt piano, vare strykere, Flaata som nærmest hvisker ordene ut i mørket før han setter inn vibratoen i stemmen. Det skapes skjønnhet i mørket.

Det er nærmest umulig å trekke frem enkeltsanger i dette nedtonede og svært dempede mesterverket. La meg likevel nevne «Dear Friend», med en åpning som Pink Floyd ikke kunne gjort bedre, og med dystre trommeloops som går rett inn i margen. Denne platens tekster har alene alle muligheter til å plumpe rett ut i patetisk patos i all sin sjelekval. Men Midnight Choir har klart transformasjonen fra ånd til munn, og leverer den kanskje mest komplette trosbekjennelse norsk populærmusikk noen gang har bevitnet.


#top


4. Klaus Tvedt - Telemarksavisa 03.10.98

Føler seg som debutanter
Om to uker slippes Midnight Choirs tredje plate, «Amsterdam Stranded». – Egentlig føles det som å debutere på nytt, sier Atle Bystrøm, gitarist og låtsnekrer i skienstrioen. Bystrøm, Paal Flåta og Ron Olsen fikk en platepangstart med «Midnight Choir» for tre år siden, og ble karakterisert som årets bombe i landets største avis. Året etter ble trioen plukka opp av Mega Records’ Terje Engen, og slapp samme høst den kritikerroste «Olsen’s Lot».


En sniklytt på «Amsterdam Stranded» – som gis ut på Engens nystifta S2 Records – antyder at det er et mer sjølbevisst, mørkere og mer meditativt Midnight Choir vi har å gjøre med denne gangen. Bystrøm nekter likevel hardnakka for at den nye plata er så mye annerledes enn de to foregående. – «Amsterdam Stranded» er nok den mest modne skiva vi har laga, men den representerer ikke noe helt nytt fra vår side, mener han.

NATURLIG UTVIKLING
– På den forrige plata sa folk at vi låt som The Walkabouts. Slike sammenligninger har antakelig mer med personlige forventninger å gjøre enn med virkeligheten. Egentlig har vi bare gått den samme veien hele tida. Vi har aldri satt oss ned og bestemt oss for å gjøre noe radikalt nytt, fortsetter broren Ron Olsen. – Men antakeligvis er «Amsterdam Stranded» den mest ærlige plata vi har spilt inn. Det tar jo ofte en tre-fire album før du finner formen, mener Paal Flåta. – Det er denne skiva som sier mest om hva Midnight Choir står for, samtykker Bystrøm.

FAVORITT-PRODUSENTER
Som på «Olsen’s Lot» er det også denne gangen The Walkabouts-sjef Chris Eckman som styrer produsentspakene. Midnight Choir var godt fornøyd med resultatet av seansen i Eckmans hjemby Seattle sommeren for to år siden, og har denne gangen også fått drahjelp av trommisen i The Walkabouts, Terri Moeller. – Det begynte med at jeg traff Chris under en konsert i Oslo våren 1996. The Walkabouts’ «Satisfied Man» er en av de to absolutt favorittplatene mine, og heldigvis for oss ble Eckman interessert da han fikk høre demoene våre, forteller Bystrøm. Men egentlig var det ikke Eckman Bystrøm og kompani var på jakt etter i 1996, det var lydteknikeren Kevin Suggs som var med på nettopp «Satisfied Man». The Walkabouts-sjefen fulgte egentlig bare med på «lasset». Også denne gangen har Midnight Choir fått tak i en av sine favorittlydteknikere, Phil Brown, som blant annet har vært lydsjef for Talk Talk.

60-TALLS-LYD
– Vi ville ha en helt annen tilnærming til innspillingsprosessen denne gangen, og vi var ute etter noe av den varme 60-talls-lyden, sier Bystrøm. Som en konsekvens av det ble alle instrumenter og all vokal tatt opp via rommikrofoner under den tre uker lange studiosesjonen i Estudios Valentim De Carvalho i Lisboa i januar/februar i år. Resultatet har blitt en luftig lyd med en snev av romklang, ikke så ulikt den som fins på Talk Talks to siste plater, «Spirit Of Eden» og «Laughing Stock».

KUNST
Samtlige av de 10 låtene på «Amsterdam Stranded» er signert Atle Bystrøm. Platetittelen signaliserer nye lengselsfulle toner. – «Amsterdam Stranded» er ei erkjennelseslåt. Den handler om erkjennelsen av bare å ha kommet halvparten så langt i livet som du trodde, sier Bystrøm. Samtlige tre bukker Midnight Choir nekter for at det er noe mer konkret i platetittelen enn det. – Alle kjenner Amsterdam, og alle vet hva det vil si å være stranda, mener Flåta. – Den franske impresjonistmaleren Degas var mot entydige tolkninger av kunsten, for han var det nok å stoppe opp foran et bilde og nikke anerkjennende. Det samme gjelder for musikk, framholder Bystrøm. Han foretrekker metaforer når han skal forklare tekstinnholdet på «Amsterdam Stranded». – Inspirasjonen denne gang har vært avstander, det å reise fra et sted til et annet. – Vi har vært litt rundt siden sist, legger Flåta til. – Plata kan kanskje ses på som et stoppested, avslutter Olsen.


#top


5. Paul A. Nordal, Panorama Musikk © oktober 1998. 6 on the dice

Hvem skulle tro at den vanskelige tredjeplata til Midnight Choir skulle bli en av årets store begivenheter på platefronten. Ikke det, bandet har for all del vist kvaliteter tidligere, for både deres selvtitulerte debut fra '95 og særlig oppfølgeren Olsen's Lot (1996) har forlengst overbevist oss om at vi har med et av 90-tallets aller sterkeste norske navn å gjøre.

Amsterdam Stranded har blitt et nakent, ærlig og usedvanlig vakkert album. Albumet er verken eksperimentelt eller nyskapende, men likefullt proppfylt med godsaker. Først og fremst bæres hele produksjonen av knallsterke låter. Kvalitetsstemplet Amsterdam Stranded ellers har fått i media, er for en gangs skyld på sin plass. Midnight Choir fortjener å nå langt, og jeg har på følelsen at denne platen blir bandets definitive gjennombrudd.

Sjelden har jeg blitt så til de grader oppslukt av en norsk plateutgivelse - ihvertfall ikke på så kort tid. Ikke nok med at låtene i seg selv er av høy klasse, men også tekstmessig scorer bandet høyt. Lyrikken er dyptliggende, og med visse undertoner som retter seg mot religiøse spørsmål. Ellers er Amsterdam Stranded et produkt som er genialt enkelt; ganske enkelt GENIALT! Det skal nemlig ikke alltid så mye effekter og ting til for å skape en stemning, selv om lydeffekter også her dukker opp. Det Midnight Choir har klart med glans denne gangen, er å skape stemninger, og ta deg med inn i dem...! Vokalist Paal Flaata er i tillegg noe av det nærmeste man kan komme Gud bak en mikrofon, og jeg mener at han nå har passert de fleste med sin sang. Referansene til Harket og Presley (som vi har hørt så mange ganger) virker uvesentlige, for Flaata har nådd lengre på egenhånd. Snart blir det vel ham som blir den det refereres til...! Når vi først er inne på referanser, kan det legges til at dette albumet på et vis blir "deres" The Ghost Of Tom Joad (Springsteen), hvis du forstår.

At midnattskoret har fått stor hjelp gjennom produsent Chris Eckman og The Walkabouts' Terri Moeller (på slagverk, samt vokal på låten Finest Hour) er ingen hemmelighet, og jeg har mistanker om at det er dette som utgjør detaljene som løfter dette produktet til solid toppkarakter.

Det er fristende å til slutt legge til den forlengst utdaterte frasen; "skal du bare kjøpe én plate dette året, så la det det bli denne!", for riktigere og mer passende har det ikke vært på svært lang tid...! Midnight Choir har gjort jobben sin, jeg har sagt mitt - så nå er resten opp til deg... (det er din plikt!).


#top


6. Per Asbjørn Risnes Jr. - Bergens Tidene 02.12.98

Midnatt i kjelleren
Intens og nydelig natterangling.
Det er farlig deilig å legge seg ned i kullkjelleren og la Midnight Choir pakke deg inn i svart spindelvev. Took a lot of pain/to get me where I am/That"s for certain/felt the arms of God/felt the devil"s kisses/in the nighttime. Dette er episk pianorock av den seige, ørkenvide, kjærlighetssåre typen der bandets countryrøtter tydelig stikker opp av sanden. Musikken er barberbladenkel med sarte munnspill-, orgel- og trompettoner, sjenert bass- og trommekomp og velvalgt westernstøy.

Platen er gjennomført og intenst kompromissløs. Den nesten ubehagelig nære stemmen til Paal Flaata er perfekt mørk og lidende til låter med titler som «Muddy River of Loneliness» og «Deaths Thresholdstep». Han er langt der nede i det desperate hullet til Nick Cave, der håpløsheten lurer i skyggene og kjærligheten bare er en uklar hvisken. Will I lay my aching head/at the mercy of Maria/Will I find my resting place. Enten løper du opp av kjelleren med stjerner og englekor i øynene, eller så blir du hengende i den største bjelken.


#top


7. Dan Hagen - Telemarsavisa 25.03.98

12 sanger ligger klar om kjærlighet, lengsler, melankoli og livets mørke sider, forteller vokalist Paal Flåta. – Musikken er tilbakelent og skiller seg ikke mye ut fra våre tidligere produksjoner.

Som vanlig er det gitarist Atle Bystrøm som er ansvarlig for låtene, hans broder Ron Olsen trakterer bassen også denne gang. Under denne innspillingen er det Terry Moller fra Walkabouts som holder orden på rytmene; Chris Eckmann, også Walkabouts, er produsent - som han var på den forrige produksjon.

REISER TIL SIBIR
Plata ble innspilt i EMIs studio Valenteam de Carvalho i Lisboa i løpet av 21 dager. Det var dette studio The Rolling Stones brukte da bandet gjorde «Stripped» for noen år siden.
– Vi jobbet nesten hver dag, men hadde selvsagt tid til en del cafébesøk humrer Flåta. – Portugiserne lever jo nesten på caféer og har et langt mer behagelig forhold til klokka enn nordmenn, det passet meg utmerket.
– Blir det laget en video til noen av låtene på det nye albumet?
– Neimen om jeg vet, det ble jo så mye styr forrige gang med bråk om nakne kropper.
– Og hvordan går det med soloplata?
– 10 låter er allerede innspilt med engelskspråklige låter, men når vi har en skikkelig produksjon klar, er ikke godt å si. Jeg reiser i alle fall til Arhangelsk, Nord- Russland i april og deltar med noen sanger på et TV-show. Det gleder jeg meg til. Ellers opptrer vi i kveld på Gamla (Oslo) med Midnight Choir og regner med å reise på turné etter at albumet, som ennå ikke har fått en tittel, slippes tidlig på høsten.


#top


8. Christer Paulstrup - Kristianstadsbladet 13.03.99

I hemlandet Norge hyllas Midnight Choir rejält. "Amsterdam Stranded" fick Grammis för bästa rockalbum 1998 och sångaren Paal Flaata har sagts få män att gråta och kvinnor att bryta ihop. Och nog är det en känslig samling låtar som utgör detta tredje album. Ett album som berör i maklig takt.

Låtarna har ofta en svag, sakral underton. Markerande pianoackord i Nick Caves anda blandas med amerikansk singer/songwriter-tradition. Ett Roxy Music på halvfart glimmar också till emellanåt. Och nog minner "Death's Threshold #2/The Train" om en viss San Fransisco-sjungande Scott McKenzie.

För produktionen svarar The Walkabouts Chris Eckman. Seattlebandets trummis Terri Moeller gästar också. Phil Brown har suttit som tekniker. På hans meritlista finns namn som Talk Talk och just Roxy Music.

Allra bäst är Midnight Choir i "Muddy Rivers Of Loneliness". Paal Flaata sjunger med en imponerande innerlighet. Diskreta stråkar följer effektfullt låtens stegrande intensitet. Avslutningen är en gripande känslourladdning. Då är bara att falla in i den norska hyllningskören.


#top


9. Helge Ottesen - Varden

En klassiker - intet mindre
Skiensbandet Midnight Choir har levert det vanskelige tredjealbumet. Det er musikalsk rolig, sjelelig urolig og det er pianobasert. Det er en klassiker. Det er totalt ulikt alt annet som lages i Norge. Det ville ikke forbause Vardens musikkanmelder om det internasjonale rockmarkedet reagerte positivt på utgivelsen.

Det er en klisje at man skal lide for kunsten. Men hvor mange ganger skal man få dette bevist for å skjønne at det er en realitet. Låtskriver Atle Bystrøm kaller seg Al DeLoner. Latterlig og pompøst for en ung skienskar å gjøre slikt? Slett ikke. Tenk ikke tanken engang. Husk hva det førte til i relasjon til en annen skiensmann, en viss herr Henrik.

De blør - vi nyter
- Mange mennesker forteller meg at de nyter det albumet. Det er vanskelig for meg å forholde meg til det...jeg mener, å nyte den slags smerte... Det sa Bob Dylan om sitt eget album Blood On The Tracks fra 1974, et album om ekteskapsbrudd, oppbrudd og brutte løfter over en lav sko. Og et bitende hat. Det rant blod av rillene den gangen. Et blod som publikumsmassen slurpet i seg, like tilfredstilt som en viss mann fra Transylvania med samme forbokstav i etternavnet som herr Bob. Det er ikke det samme hatet i Bystrøm, men det er den samme universelle avgrunn han har kikket ned i. Det er det samme fortvilte, nakne og søkende indre som Dylan roterte i. Det er den samme utleveringen, frivillig eller ufrivillig, utøsende så det nesten er ekkelt å ta del i. Men det må ut, koste hva det koste vil. Jeg sier ikke at de gjør det som Bob Dylan og er slett ikke så billedlige i lyrikken. Men de gjør det så bra, så knakende bra at, joda, jeg spiller det igjen og igjen og lar blodet flyte. Det smaker godt. Det er nesten så jeg må bort til speilet å sjekke belegget på tenna... Det er ikke ofte kunstnerne formidler menneskets iboende trang til å grave seg ned i egen fortvilet søken på en så overbevisende og gripende måte som her.

Kommer i mål
Det er en "fremmed", Walkabouts kvinnelige trommeslager Terri Moeller, som teller det hele i gang. Kjapt faller et ensformig piano inn. Det gir inntrykk av et stort nakent rom. Bystrøm henger over pianotangentene med en finger på hver hand. Paal Flaatas stemme ramler inn: I lost my religion, the path to God. To beslektede sjeler. Atles bror Ron Olsen henger på sin side over ståbassen og drar buen mørkt over strengene. Snart sklir strykerne sterkt inn, produsent Chris Eckman og tekniker Phill Brown styrer spakene så finurlig at man etterhvert oppdager at det faktisk er lyden av cymbalene på trommesettet som monotont opprettholder en slags lystighet i låten. På sistesporet befinner man seg også i et nakent rom. Det høres ut som en vifte i taket går og går. Lydbildet er også særdeles spinkelt : et orgel surrer, et piano, en akustisk gitar og en resignert stemme: I don't need you babe, no more than you need me. We both know that we are running down a dead end street. May your finest hour lay in front of you. May your finest hour be waiting for you. May you always stay true to your dreams... Et sårt munnspill vrenger musikken til en utladning før vifta er det eneste som høres. Fortelleren har kommet i mål med sin søken. Det er oppe og avgjort. Så får framtida vise om han har klart å gå videre.

Egen magefølelse
Innrammet av disse to låtene er det åtte andre som situasjonsbeskriver den samme indre ransakelse. Atle Bystrøm har skrevet sangene, med et untak. Broder Ron Olsen har samarbeidet med ham på den ene. Så på alle måter er det Atle Bystrøms album. Men de andre er viktige elementer. Paal Flaata legger alen til sin vekst som vokalist på flere måter. Ron Olsen er mindre markert i lydbildet enn tidligere, men han er der. Det morsomme med dette albumet, om det i det hele tatt går an å bruke ordet morsomt om disse nærmere 50 minuttene, er at bandet har valgt å satse så sterkt på egen magefølelse. De skjeler ikke til noen trender, men kjører sitt eget løp fra ende til annen. Det bøyer jeg meg i støvet for. Herr Henrik Ibsen og herr Bob Dylan? OK, kanskje vel drøy sammenlikning og kanskje litt søkt når det gjelder den førstnevnte. Men på den annen side, kanskje ikke. Heretter vil ingenting overraske meg når det gjelder Midnight Choir. Både på godt og vondt. Ved siden av Bob Dylans "Time out of mind", er dette den utgivelsen som har gjort størst inntrykk på meg i år. Så enkelt er det.


#top


10. PM Johnsson GP`s Skivguide - 12.03.99 (tre av fem stjerner)

Föreställ er att Weeping Willows hade växt upp vid en fjord och luffat omkring några år i USA. Ungefär så låter norska Midnight Choir på sitt andra album, producerat av Chris Eckman från Walkabouts. I början är jag kluven inför några långa låtar, men vaggas in i ett drömlikt tillstånd, via de stora gesterna, via den cinemascopiska musiken.


#top


11. Arild Rønsen - Nettpuls - 09.12.98

Av alt det fantastiske de fant på i studio, er dette muligens det aller glupeste – at ingen fant på å si: - Trenger vi ikke en uptempo-låt, ’a gutter...?

Det virker smått utrolig at dette starta som en slags rock/roots-trio. Nå lager de stor pop/rock – i dobbel forstand.

1) Lydbildet er som oftest "svært" – hvliket ikke må forveksles med "massivt". Midnight Choir framfører ytterst følsom musikk.

2) Komposisjonene – er voldsomt fine.

Det kan godt hende de ikke setter pris på sammenlikninga, men fra min side er det ment som et sjeldent velment kompliment: Midnight Choir har lagd et helt album som er åndelig beslekta med den fineste sangen Mark Knopfler har skrevet; "Brothers In Arms". De har så god tid...

Hele albumet – musikken og musikerne – er fabelaktig. Likevel blir det feil å ikke framheve Paal Flaata. Han er Chris Isaak og Morten Harket i èn og samme røst, og faller aldri i skade for å overspille. Med et slikt stemmemateriale tilråds, er dèt en prestasjon i seg sjøl.

Du som liker å vite hva som foregår på voksenrock-fronten her til lands, gjør en stor blunder om du skjærer klar av "Amsterdam Stranded".


#top


12. Review by Bjørn Haukeland (Fan submittion) 5 on the dice
Favourite Song: Harbor Hope og Amsterdam Stranded

Eg gjer Amsterdam Stranded ein 5`er fordi det er et veldig spesielt album for meg. Første gang eg sette plata på syns eg musikken var trollbindane fra første til siste spor. Likevel var det noko som mangla i melodiane, men alt i alt er eg utrulig fornøgd med kjøpet av denne plata. Åpnningssporet Harbor Hope strålar av ei lunefull og nesten magisk godhet, og set ein god standard for resten av plata som for meg er blant dei beste norske utgjevelsane i historia. Ein velfortjent 5`er som kunne kravla seg til hakket over med litt meir melodi og fart i spora. Tidenes favoritt: Talk To Me...kanskje det har med ei spesiell dame og gjere.


#top


Printer Friendly



Random Midnight Choir Quote: All the killing has begun. (Snow In Berlin - Unsung Heroine)